Filmanmeldelse: «Hobbiten: Smaugs Ødemark» 3D (HFR)

Enda et spektakulært tilskudd i Tolkien-filmatiseringene!

Endelig er den her. Film nummer to i trilogien om Hobbiten basert på boken fra den berømte J.R.R. Tolkien. Nok en gang leverer regissør Peter Jackson en eventyrskatt utenom det vanlige, og med sine spesielle virkemidler fortelles historien om hobbiten Bilbo Baggins med prakt.

Med fantastiske kulisser og karakterer blir man fort dratt inn i denne forhistoriske verden, kanskje denne gang med litt mørkere preg og dystrere stemning enn i forgjengeren Hobbiten: En Uventet Reise (2012)

Bilbo (Martin Freeman) reiser igjen mot Eredor for å vinne tilbake sitt hjemland sammen med dvergene som nok engang ledes av Thorin Eikeskjold (Richard Armitage).

Den prektige og faretruende dragen Smaug (med stemmetalentet til Benedict Cumberbatch) vokter sin skatt med hud og klør, og det skal vise seg at denne striden blir alt annet enn enkel. Han har heldigvis god hjelp av den berømte ringen som i flere heseblesende situasjoner redder skinnet hans.

Gandalf, også kjent som Mithrandir, viser vei igjennom reisens mange farer og truende arter og skaper igjen stor fortrolighet til dvergene og deres favoritthobbit. Denne gangen kan man likevel skimte at han selv er litt mer usikker I sine anbefaliger og valg enn I Ringenes Herre trilogien.

Når Gandalf omsider trekker seg litt tilbake får gjengen et hyggelig gjensyn med alven Legolas (Orlando Bloom), som forøvrig ikke var med i trilogiens første film. Sist så vi han som 60år eldre i de tre Ringenes Herre filmene. Med sin alltid så treffsikre bue kommer han ved flere anledninger til unnsetning og redder de forskjellige dvergene ut av truende farer.

Briljerer gjør også skogsalven Tauriel (Evangeline Lilly). Selv om ingen kjenner henne fra før lyser hun opp tilværelsen for dvergegjengen og spesielt Legolas, som fort blir mo i knærne ved hennes nærvær. Tauriel som ikke er en orginal Tolkien karakter, skrives likevel elegant inn i denne filmen og passer utmerket som kvinnelig bueskytter med høy treff-faktor. Vi vil også få se henne i det avsluttende kapittelet i Hobbiten-filmene.

Spenningen øker i takt med at omgivelsene blir mørkere og mørkere, og denne filmen bidrar også med flere action-scener og høydepunkter enn det den første Hobbit filmen gjorde. Regissør Jackson slutter aldri å overraske, noe som gjør at forventningene til disse filmene blir skyhøye i forkant av hver premiere.

Det visuelle i denne filmen overrasker igjen, og vi blir introdusert for et nytt landskap og nye verdener. Karakterene utfyller mijøene, og orker, edderkopper og andre vesener passer perfekt inn.

Mens jeg er inne på det billedlige: Denne filmen er spilt inn i digital 3D med Higher Frame Rate (HFR). Denne teknologien gir oss dobbelt så mange bilder pr. sekund (fps) som standard 3D leverer, dvs 48 fps, og DET merkes soleklart her.

Ektehetsfølelsen øker betraktelig og gir oss mer levende bilder enn med Hobbiten: En Uventet Reise 3D (denne hadde ikke HFR). Det var også et viktig argument fra Jackson selv, som ønsker at publikum skal oppleve filmene med nyeste teknologi og høyeste kvalitet.

Reisen tar oss igjennom Gandalfs utvalgte veivalg og leder karakterensamblet forbi skogsalvenes Mirkwood. Her blir de overrumplet av illsinte orker, og de tyr derfor til rømning i tønner gjennom skremmende fossefall og vandring langs elven. I byen Esgaroth støter de på en slåsskjempende hærskare som munner ut i mang en kamp.

Som sagt øses denne filmen over av lekker effektbruk som gir oss et meget godt visuelt inntrykk. Bak kamera er igjen Andrew Lesnie, som også briljerer i den første Hobbit-filmen, Ringenes Herre trilogien og Rise of the Planet of the Apes (2011). De digitale effektene leveres av WETA Digital som også er blant Peter Jackson utvalge selskap i hans tidligere filmer. De bidrar også med effektbruken i bl.a. Avatar (2009) og The Hunger Games: Catching Fire (2013).

Det er ikke mye å sette fingeren på i Hobbiten: Smaugs Ødemark. Handlingen trekkes kanskje noe ut, om ikke annet enn i filmens sluttfase hvor Bilbo Baggins vasser i gullmynter og gjentatte ganger blir truet av den flammespyttende dragen Smaug. Nå er jo regissør Jackson kjent for å lage filmer og produksjoner med store doser av spilleminutter, men på en finuerlig måte uteblir kjedsommeligheten nesten hver gang.

Filmen tilbyr oss en god blanding av humor, spenning og drama, så det spares altså ikke på godbiter her heller. Et godt eksempel er introduksjonen av Beorn, som faktisk spilles av svenske Mikael Persbrandt. Han har evnen til å forvandle seg til forskjellige vesener, og gir ly til Bilbo og gjengen selv om han egentlig ikke er spesielt fan av dverger.

Denne inneklemte filmen i triliogen om Hobbiten munner dog ikke ut i en handligstopp, men tones ned til en ny avsluttende del i serien som setter kronen på verket. Baggins slenger forundrende ut utsagnet “Hva har vi gjort” når spilletiden er omme, men svaret på dette får vi altså ikke før i 2014 da seriens kapitler telles opp med den avsluttende Hobbiten: Fram og tilbake igjen.