Filmanmeldelse: «Man of Steel» (3D)

«Filmskaperne, anført av regissør Zack Snyder og historien av Christopher Nolan og David S. Goyer, har tatt flere modige valg – men jeg liker ganske enkelt ikke de fleste av dem, rett og slett,» skriver KINOMAGASINETs anmelder.

Jeg skulle så gjerne ha skrevet «Strålende Supermann», men det blir dessverre «Skuffende Supermann».

Når Warner igjen restarter sin Superman-filmserie, bare sju år etter forrige vellykkede forsøk med Superman Returns, kan det være på sin plass med en tirade om hvordan ikke bare dette studioet, men også andre, igjen og igjen og igjen til det kjedsommelige på død og liv skal restarte filmserier. 



Revitalisere dem. Starte på nytt. Whatever. 



Men i motsetning til James Bond-serien, hvor man stort sett bare bytter skuespiller og så fortsetter med enkeltstående filmer, skal Hollywood på død og liv forklare mytologien og opprinnelseshistorien bak hvordan superheltene ble nettopp superhelter. Og bytte skuespillere og bakmenn, og så videre.

Derfor fikk vi to Hulken-filmer på rad, og en ny Spider-Man-serie ikke mange år etter den første.

Dette kan på det verste være svært kjedsommelig og slitsomt.

Og nå – i ny utgave, en journalist på de svakes side, Clark Kent!



Nei, vent – en sjømann. En servitør? Et ekspedisjonsmedlem.

Forventninger! Det er hva livet dreier seg om. Vi forventer, og blir enten skuffet, gledelig overrasket eller (stort sett) tålelig fornøyd i forhold til hva vi forventet.

Så: Man of Steel innfrir eller skuffer dermed for den enkelte utifra forventningene. 

Mine var faktisk ganske store i det jeg satte meg i kinosalen for å se den. Jeg gledet meg oppriktig. «Dette blir den store sommerfilmen på kino i år,» sa jeg til vennen ved min side.



For: Den siste traileren så mye mer lovende ut enn den første teaseren.



Henry Cavill virket som en passende skuespiller utseendemessig.



Skepsisen jeg hadde var i stor grad borte. 

Ja, det blir sikkert litt dystert og kunstnerisk og melankolsk her og der, men vi snakker jo om mannen av stål her. Hvor alvorlig og kjedelig kan det bli, liksom?

Svaret for mitt vedkommende er: Veldig.

Ankepunktene mine er dessverre mange, så la meg heller trekke frem det jeg mener er bra med filmen først.



• Effektene er som ventet på et ekstremt høyt nivå, og med fotografering og utsnitt som levendegjør de voldsomme actionscenene.

• Kevin Costner og Diane Lane er strålende som Jor-Els fosterforeldre på Tellus: Jonathan og Martha Kent.



• Henry Cavill er god i hovedrollen, men har altfor dårlig materiale å spille på. Men han ser meget godt ut (veltrent) og er troverdig.

Men hvor går det galt?


Jeg liker for så vidt anslaget og grepet om å vise mer og fortelle detaljert om hva som skjedde på planeten Krypton. Forsøkene på å fremstille «skurken», general Zod, som noe mer enn en skurk, er også vellykkede. 

Estetisk føler jeg at filmens «kryptoniske» elementer er en slags Gladiator møter 300 møter Prometheus mht. scenografi, fargetoner & konseptuelle design av alt fra detaljer i rommene til romskipene og teknologiske løsninger. 

Alt dekket i en grovkornet, gjennomgående brun og varmefølsom fargepalett signert filmfotograf Amir Mokri.

Filmskaperne, anført av regissør Zack Snyder og historien av Christopher Nolan og David S. Goyer, har tatt flere modige valg – men jeg liker ganske enkelt ikke de fleste av dem, rett og slett.



I stedet for å starte med en kontinuerlig historie om hva som skjedde da romskipet landet i Smallville, Texas, får vi stadige tilbakeblikk i filmfortellingen fra hendelser i Clarks barndom og oppvekst. 



For så vidt et greit grep, men det som er «nå»-fortellingen ender opp med å bli nok en «jorden blir invadert av aliens fra verdensrommet».

Nok en «vi ødelegger alle skyskraperne på Manhattan i New York» – eh, unnskyld, Metropolis heter jo byen i dette universet.

Det blir nok en endeløs kamp mellom udødelige/uslåelige «skapninger», her Kal-El (Clark Kent/Superman) og General Zod.



Det hele ikke bare innhyllet – men innkapslet – i et lydinferno av en annen verden. Jeg er på grensen til å kalle det hele for støy. Endeløse actionsekvenser med bare bråk. Så mye effekter og dunder og brak, at det vesle som er av dialog blir som myggstikk å regne, og Hans Zimmers musikk bidrar til å øke ørelidelsen og slett ikke lindre smerten. (Og hvor er de minneverdige temaene?).

Jeg ble fysisk sliten av å se og høre på. Det var enerverende og plagsomt. Den ene store sekvensen kom etter den andre.

Lois Lane spilt av Amy Adams? Om hun er aldri så sjarmerende, hun fungerer ikke som Lois Lane, og grepet med at hun skal oppdage hvem Clark Kent allerede i film nummer én av en sannsynlig trilogi, vel, det ødelegger veldig mye av en opplagt spenningskurve.

Så kan man si at det har man jo sett før? Jo, vi har sett alt dette før, i andre filmer som ikke handler om Superman, men som handler om andre supermenn og superkvinner.



Jeg elsker tegneserier og jeg elsker (stort sett) filmer om tegneserier. Kitsch eller alvor.

Problemet med Man of Steel er at her er det så gravalvorlig, og alt skal være så «ekte», at i sin søken etter realisme, ser det bare sykt dumt ut at Supermann alltid har hvert hårstrå perfekt på plass, at kappen og drakten er uten en flekk eller skrape, uansett hvor harde slag han har vært gjennom. 



Henry Cavill, du skulle heller vært James Bond, men sånn ble det ikke.

FILMFAKTA
Regi: Zack Snyder
Skuespillere: Henry Cavill, Russell Crowe, Amy Adams, Michael Shannon, Laurence Fishburne, Kevin Costner, Diane Lane
Sjanger: Action / Eventyr
Kinopremiere: 19.06.2013
Videolansering: Q4
Manus: David S. Goyer
Nasjonalitet: Canada / USA
Språk: Engelsk
Produksjonsår: 2013
Lengde: 2 t. 22 min.
Produksjonsselskap: Warner Bros. Pictures
Musikk:Hans Zimmer
Kinodistribusjon: SF Norge
Videodistribusjon: Warner Bros. Entertainment Norge AS
Aldersgrense: 11 år
Egnethet: Ungdom / Voksen
Begrunnelse: Denne filmen har en gjennomgående mørk og intens stemning, og inneholder voldsomme actionsekvenser. Disse er lite nærgående skildret og foregår i et tydelig urealistisk univers. Filmen får derfor 11-årsgrense.

OM FILMEN (filmbyråets beskrivelser – røper handlingen – ikke les om du ikke vil vite noe)
Amy Adams spiller Daily Planet-journalisten Lois Lane og Laurence Fishburne er hennes redaktør Perry White. I rollene som Clark Kents adoptivforeldre møter vi Diane Lane og Kevin Costner. I Man of Steel må mannen med fødenavnet Kal-El kjempe mot to andre overlevende fra planeten Krypton: den ondskapsfulle generalen Zod, spilt av Michael Shannon, og hans like onde partner Faora, spilt av Antje Traue. Fra Krypton kommer også moren Lara Lor-Van og hans far Jor-El, ført til lerretet av hhv. Avelet Zurer og Russel Crowe.