Filmanmeldelse: «Pacific Rim»

Alle historier og fortellinger har jo egentlig vært fortalt. Men sannelig klarer ikke Guillermo del Toro å finne en ny vri på både gigantmonster og katastrofefilmsjangeren.

Pacific Rim er tidvis så sprøyte full av testestoron – tøffe menn som ikke kan vise følelser, men som likevel må eller vil, og så mye «Transformers» og «Godzilla/King Kong»-likheter, at det strengt tatt kan bli for mye av det gode. Og det blir for mye. Selv for undertegnende, som elsker action & effekter & «Hollywood»-film.

Det blir faktisk så mye ståk, effekter, lyd og kamp, og menneskeheten står på randen av stupet, jordkloden vil gå under, og så videre, at man kan bli litt oppgitt. Hørt alt, sett alt av dette før. Varianter over et velkjent tema. Så dere damer og andre med dårlig toleranse for actionoverdoser, er herved advart. Dette er ikke filmen for dere!

Så hvorfor lykkes Guillermo del Toro likevel tålelig bra og gjør at jeg gikk ganske fornøyd ut av kinosalen? Faktisk lo og humret jeg flere steder gjennom handlingsforløpet. Nå vil sikkert de kritiske le av filmen, for det er jo et rimelig teit konsept å tenke seg hele dette premisset om at en portal åpnes i jordkloden og ut svømmer (og flyr og går!) gigantiske monstre. Men jeg lo for det meste med filmen. Det skyldes en fin-fin balanse mellom et gravalvor, replikker og taler som får selv USAs president til å virke lite pompøs, og meget herlig humor. Her fikk jeg faktisk litt assosiasjoner til gode, gamle Independence Day, som jo er samme type film, bare med andre aliens.

Hovedæren for humoren må vi selvsagt gi til regissør Guillermo del Toro og medforfatter (og historieansvarlig) Travis Beacham. De har spesielt lykkes godt med de to gærne professortypene – Charlie Day som Dr. Newton Geiszler og Burn Gorman som Dr. Hermann Gottlieb. Her er det mange godbiter.

De tre andre hovedpersonene er en avdanket og mentalt utslitt eks-Jaeger-pilot, Raleigh Becket spilt av Charlie Hunnam, Rinko Kikuchi i rollen som hans «love-interest» og partner, Mako Mori og Idris Elba som sjefen for menneskerobotene (Jaegers), Stacker Pentecost. Ja, det er mye drama og man blir engasjert i personene, så her lykkes filmen definitivt.

Effekter og filmfotografi er i verdensklasse. Guillermo Navarro har fotoansvaret, en fast partner for del Toro, og Academy Award-vinner for beste foto med Pan’s Labyrinth. Jeg vil også gi kudos til komponist Ramin Djawadi, som har levert et engasjerende, om enn nødvendig enerverende score, fra begynnelse til slutt. Her hørte vi alle fall melodiene, i motsetning til Hans Zimmers siste halvtime i Man of Steel.

Guillermo del Toro har vært veldig bevisst på å unngå å vise store massedrap og at filmen skal ha internasjonalt tilsnitt. Likefullt får den amerikanske presidenten lede det internasjonale samarbeidet, det er flere amerikanere i ledende roller og deler av utstyret har amerikansk tilsnitt. Men her er også mange andre nasjoner og ikke minst lokasjoner, med Hong Kong som hovedfokus i store deler av filmen.

Men en slik film skal selvsagt ikke overanalyseres! Den skal nytes, med popcorn. Og senere sees på Blu-ray 3D! Velbekomme.