Filmanmeldelse: The Amazing Spider-Man 2

TERNINGKAST FEM til The Amazing Spider-Man 2.

Moro fra ende til annen og med de riktige dosene av alvor. The Amazing Spider-Man 2 er faktisk en forbløffende bra blockbuster.

Jeg følte at forrige film – restarten av Spider-Man-serien – var svært unødvendig, etter den flotte trilogien i regi av Sam Raimi (2002, 2004 og 2007).

Men jeg husker også at jeg ble gledelig overrasket over hvor frisk og god The Amazing Spider-Man (2012) var. Dessverre strakk ikke tiden til et gjensyn med denne i forkant av toeren, men jeg skal definitivt finne den frem fra Blu-ray-hyllen ved første og beste anledning!

Når irritasjonen – over at Hollywood nok en gang skulle melke en ku altfor tidlig etter den forrige filmserien – hadde lagt seg, kunne jeg faktisk glede meg over en meget vital og ikke minst morsom tilnærming til en av de kuleste superheltene, Peter Parker alias Spider-Man. Filmen var meget bra. Det syntes også publikum. Filmen tjente inn over 750 millioner dollar på verdensbasis.

I seg selv er det nok unødig irritasjon å la seg irritere over Hollywoods stadige resirkulering, men at de hele tiden skal restarte og gjenfortelle opprinnelseshistoriene kunne de spart seg for i noen tilfeller. Nå hadde det jo vært morsomt å se hvordan 20-årene blir for Peter Parker, for ikke å snakke om 30-årene. I stedet må vi altså ta til takke med nok en dose tenåringsangst og håp. Jeg krysser fingrene dog for at man i fortsettelsen våger å utvide historiepaletten.

Likefullt, det fungerer tilnærmet glimrende også i andre omgang om man klarer å legge ankepunktene til side. Ekte helter er evige.

30 år gamle Andrew Garfield slipper unna med et nødskrik nok en gang, selv om det er påfallende og nærmest patetisk at han altså spiller en rollefigur som i beste fall bare er tolv år yngre. Emma Stone er nå 25 år og således hakket mer troverdig som en 17-18 åring i ferd med å avslutte high school, men Stone har etter min mening et litt «sliten» ansikt for alderen, så jeg synes ikke hun heller er helt innertier i rollen som Spider-Mans første store kjærlighet. Dessuten er hun ikke like blendende vakker jeg alltid har sett for meg Gwen Stacey, men Stone tar det selvsagt igjen i sjarm og godt skuespill.

For de som virkelig elsker tegneserien Spider-Man, om det fortsatt er noen der ute som leser tegneserier i 2014, er det mye å glede seg over i The Amazing Spider-Man 2. Jeg leste tegneserien fra tid til annen i yngre dager, og «kjenner igjen» den lekne, lettbente humoren og de kvikke replikkene. Garfield er svært god i denne rollen. Og han elsker den åpenbart også.

Det er direkte herlig å se en en superheltfilm hvor ikke alt er alvorlig, dystert og med brune fargetoner. Og ikke minst at det er mange referanser til den enorme mengde av originalmateriale fra de ulike tegneseriehistoriene. Her er det mye å glede seg til, og da har jeg ikke røpt noe som helst for den gjengse kinogjenger. Toeren er filmet med analog film, i motsetning til den forrige som var filmet digitalt. Jeg har ingen sterk mening om analog vs digitalt, som mange filmskaper har. Men slår fast at fargene er spektakulære. Filmen er nydelig å se på.

Dessuten er dette faktisk en av de få superheltene som er i hovedmålgruppens egen alder – tenåringene. Den verste keitete oppførselen og usikkerheten er dog denne gang fjernet fra rollefiguren.

Balansen mellom lek og alvor er hårfin i filmen, men jeg synes regissør Marc Webb – som også laget 2012-filmen og skal lage den neste 2016-filmen – klarer det utmerket. Basert på et (igjen) et manus av James Vanderbilt, veves både forhistorien og opprinnelseshistorien til Spider-Man sammen på uklanderlig vis. Spesielt åpningssekvensen imponerte meg, hvor man med meget effektive grep får frem hvorfor Peter Parker ble forlatt som barn hos tante May og onkel Ben.

Et annet fint aspekt med filmen er rytmen. Til tross for det som kan oppleves som overdose av actionsekvenser, tar man seg tid til karakterutvikling og rolige partier. Det fungerer også helt utmerket, og gjør at berg-og-dalbane-ferden blir mer behagelig.

Det går selvsagt slag i slag utover i filmfortellingen. Actionscenene er alle meget imponerende og det samme er spesialeffektene. Det aller herligste i 3D er nok det å se – og føle med – når Spider-Man flyr gjennom New Yorks skyskrapere. Det er det nærmeste jeg har kommet «magasuget» fra barndommens Flåklypa Grand Prix. Og selv om byen er «ihjelfotografert» i allskens filmer og TV-serier, synes jeg virkelig dette er en herlig New York-film. Og det viser seg å ha en god grunn. For første gang er så å si alt av «location»-steder filmet i metropolen.

Ekstra morsomt er det også å se på rulletekstene at hovedrolleinnhaver – britiske Andrew Garfield – hadde dialektlærer for å lære seg den rette aksenten. Legg også merke til en herlig scene hvor han tuller litt med britene.

Et annet stort pluss med filmen er filmmusikken. Hans Zimmer har igjen klart å imponere meg, da jeg synes han til tider har skuffet enormt. Men her er det lekenhet i tråd med filmen og ikke minst en rekke gode melodier. Legg merke til spesielt en sekvens, hvor Spider-Man selv kommenterer musikken! Zimmer har også fått hjelp fra The Magnificent Six, bestående av dyktige folk som Pharrell Williams, Johnny Marr, Michael Einziger, Junkie XL, Andrew Kawczynski og Steve Mazzaroritten. Så bra er dette soundtracket, at jeg vil kjøpe det på CD. (Så gammeldags er jeg!)

Vi kommer ikke unna skurkene, faktisk er de jo essensielle! En film som denne er avhengig av gode skurker, heter det gjerne. På dette området er jeg sånn passe fornøyd. Frykt ikke – det er ikke skurkeoverdose, á la Spider-Man 3 (2007).

Paul Giamatti har en artig birolle som Aleksei Sytsevich/The Rhino, mens Jamie Foxx spiller Oscorp-ingeniøren Max Dillon som blir elektrofisert og kaller seg Electro. Igjen tyr filmskaperne til Oscorp, det mektige firmaet som i sin tid var arbeidsplassen til Peter Parkers far, Richard. Og dermed dukker også Peters barndomsvenn Harry Osborn opp igjen, alias Green Goblin. Jeg ble ikke helt solgt på Dane DeHaan i denne rollen, og med makeup som Green Goblin var han nesten for «realistisk» i fremstillingen i forhold til tidigere tolkninger og tegneserien. Men etter epilogen å dømme dukker han opp igjen i treeren. Foxx på sin side gjør en habil innsats, med det han har å rutte med – en rimelig karikert «taper» som ser sitt snitt til å bli «sett av alle» når skjebnen gir ham superkrefter.

PS: Se opp for en den søteste scenen av alle, helt på slutten av filmen. Simply adorable!

Så, hva venter du på? Gå på kino og nyt The Amazing Spider-Man 2!