Filmanmeldelse: «The Wolverine»

Bare regissørnavnet alene gjør denne filmen verdt å se. Og for X-Men-fans er det også bare å juble.

Vi er altså kommet dithen at Marvel-universet er blitt såpass «stort» at studioet tillater seg å lage en mer «episodelignende» film.

Det er ganske sikkert befriende – sikkert både for filmskapere og skuespillere, men sannelig også for oss som publikum.

Endelig en film som bare gyver løs uten all verdens forklaringer om hvorfor evnene til superheltene (eller i dette tilfellet mutantene) er slik de er.

Dette forutsetter da selvsagt at seeren er velbevandret i filmuniverset, og i dette tilfellet har vi altså tre X-Men-filmer, en forfilm (X-Men: First Class) og en «standalone» Wolverine-film fra før av å forholde seg til.

Men! Så må filmen også fungere for det almenne publikum, og for de som ikke er så interessert i verken superhelter eller finurligheter i sammenvevde Marvel-filmer, men er mer opptatt av (kanskje) Hugh Jackmans overkropp (ja, for disse filmene skal også appellere til kvinnene, må vite).

Så var det regissøren. James Mangold står bak Sylvester Stallones beste film – Cop Land (1997), den mesterlige musikkbiografifilmen Walk the Line (2005), den fantastiske westernnyinnspillingen 3:10 To Yuma (2007), og den lette agentpastisjen Knight and Day (2010). Nevnte jeg at jeg synes han er meget flink? 😀

Mangold gyver løs på The Wolverine med alle sine triks og jeg elsker de.

Denne filmen er fantastisk fotografert, nydelig klippet og har musikk på alle de rette stedene. Og god musikk, signert Marco Beltrami.

Hugh Jackman har fått et fantastisk miljø å boltre seg i – Japan og en solid historie.

I noen så altfor få imponerende fortidsscener (tenk andre verdenskrig) og nåtid.

En scenografs drøm! Ninjaer. Lave hus og high tech.

Ikke siden Black Rain (1989) har jeg sett så mange fine Japan-bilder. (Selv om mye er spilt inn i Australia, visstnok, men også noe i Japan.)

Og en historie som virkelig har kvaliteter, med manus av Christopher McQuarrie (Jack Reacher, The Usual Suspects).

En slags thriller, et mysterium. Det er ikke sikkert alle åpenbaringene gir deg som seer fullt utbytte. Selv ble jeg noe skuffet over elementer av løsningen. Men dette er pirk.

The Wolverine er en storslagen film, på alle vis. Filmfortellingen skrider frem i et bra tempo. Her blir man faktisk kjent med karakterene. Og actionscenene føles meningsfulle i forhold til det å drive handlingen videre. Dessuten går historien inn i kjernen på det vi alle er opptatt av – hvor lang tid har vi på denne jord.

Actionscenene er klipt riktig – man klarer å få med seg det som skjer. Mange gode kampscener.

Filmen er konvertert til 3D i etterkant. 3D-effektene er meget godt plasserte, og føles ikke slitsomme. Godt håndverk!

Hugh Jackman storkoser seg i rollen som han har gjort til sitt varemerke. Legg også merke til flotte «innstikk» fra de første X-Men-filmene, med en på mange vis vakker gjesterolle. Uten at vi røper noe. Og ikke gå fra setet ditt straks filmen er «ferdig». Det er mer!

Det er bare å dra på kino og nyte.