NY SPALTE: Filmhistorisk tilbakeblikk. Vi starter med å se på 1970 e.v.t. Grafikk: Per Mork, KINOMAGASINET.no ©

Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1970 og fem forskjellige filmanbefalinger fra filmer som fyller 50 år i 2020.

Året begynte med at Walt Disneys Song of the South (1948) ble trukket ut av sirkulasjon på grunn av det enkelte mener er rasistiske holdninger reflektert innad i filmen. Dette var før videofilmens gullalder, hvor eldre filmer ofte ble satt opp på kinoene som repriser. Beslutningen fra 1970 har medført at filmen, den dag i dag, er en sjeldenhet. Dette til tross for at selv Whoopi Goldberg mener filmen bør vises.

Den er kun utgitt som VHS og LaserDisc på 80-tallet. Men filmen er også avholdt. I sin samtid fikk sangen Zip-a-Dee-Doo-Dah  Academy Award for Best Original Song i 1947 og hovedrolleinnehaver, James Baskett, fikk en Academy Honorary Award for sin rolletolkning av Uncle Remus.

(Artikkelen fortsetter nedenfor.)

Les også:

Whoopi Goldberg vil få frem Song of the South fra glemselen

Disney advarer mot sine gamle stereotypier

Apropos video! Den 23. mars 1970 holdt TV-selskapet CBS en demonstasjon av fargevideo og annonserte den første kommersielle distribusjonen av videofilm den kommende høsten.

Daryl Zanuck, mannen bak Twentieth Century Pictures, som fusjonerte med Fox Film Corp. og ble Twentieth Century-Fox, annonserte at studioet kom til å selge film på video fem år etter kinopremieren.

Fox hadde ikke verdens beste år i 1970. Studioene kastet store pengesummer for ekstravagante prosjekter, som ikke var like innbringende som de hadde håpet på. For Fox sin del slet de økonomisk etter at store produksjoner som Dr. Dolittle (1967), Staircase (1969) og Hello Dolly! (1969) ikke ble så inntektsbringende som de hadde håpet på.

Av skuespillere som ble bemerket dette året er det kanskje Jane Fonda som fikk mest oppmerksomhet. Hun fastet og sov utendørs i protest mot Vietnam-krigen, men også i protest mot John Wayne-filmen The Green Berets. (John Wayne fikk også høre det under Oscar-utdelingen av noen demonstranter som holdt skiltet «John Wayne er en rasist!»). Senere det året ble Fonda arrestert for besittelse av narkotika, som mange antok var et av de flere standpunktene hennes.

Av mannlige skuespillere kan vi nevne både Jack Nicholson som trollbandt publikum med Easy Rider (1969) og Five Easy Pieces (1970), men også James Earl Jones, som eksploderte på lerretet i The Great White Hope, før han inntok stemmen til en av de mest ikoniske antagonistene i filmhistorien: Darth Vader. Noen år senere!

Den 23. Cannes-festivalen var rett rundt hjørnet, og hadde med seg sine kontroverser da ingen sovjetiske eller japanske filmer var med i utvalget fordi Cannes-president Robert Favre LeBret var lei av slaviske show og japanske samuraifilmer. Gullpalmen gikk til Robert Altmans MASH som handler om det medisinske personellet under Koreakrigen. Filmen, som er igjen basert på en bok, inspirerte den høyt suksessfulle spinoff-TV-serien ved samme navn.

Den 42. Oscar-utdelingen ble holdt 7. april 1970 hvor Midnight Cowboy gikk av med den gjeveste prisen. John Wayne vant beste skuespiller for True Grit mens Maggie Smith vant for The Prime of Miss Jean Brodie. Filmen Z fra Algerie vant Beste utenlandske film og var historiens første som var nominert for denne kategorien og Beste film.

Mine fem favorittfilmer som fyller femti år i 2020 er som følger:

1. The Conformist (Il Conformista)

I 2018 døde regissør Bernardo Bertolucci og etterlot et fascinerende filmgalleri. En av hans flotteste filmer var The Conformist, en film han regisserte som 29-åring! Det er en estetisk perle med kinematografi som tar pusten av deg og sluker til seg med sine komposisjoner og lyssetting. Verket handler om italieneren Marcello (Jean-Louis Trintignant) som slutter seg til Mussolinis fascistiske regjering. Han blir med i det hemmelige politi og får til og med en ny kone. Men han har sine tvil om sitt oppdrag om å ta livet av en gammel universitetsprofessor. Validiteten til oppdraget fremheves av noen skjulte barndomsminner av seksuell natur.

Filmen går fram og tilbake i tid for å tegne et komplisert bilde av Marcellos karakter og perspektivet på italiensk fascisme. Dette er en sosiopolitisk noir og uten tvil «eye candy». En god start om man ikke er bekjent med 60- og 70-tallsfilmer fra Italia.

2. Deep End

Historien om den 15-år gamle Mike (John Moulder-Brown) som dropper ut av skolen og starter å jobbe i svømmehallen Newford Bathhouse. Der møter han Susan (Jane Asher), som er noe eldre, og som han blir helt oppslukt av. Susan har nemlig en forlovede, men det bryr ikke Mike seg om. Han føler en vemmelse over hennes livsstil og vil frarøve den. Voyeurisme på film har blitt gjort på mange måter, slik som besittelsen i Hitchcocks Vertigo (1958) men det unike som blir gjort her er hvordan den fremhever det «stygge» og eksentriske ved Storbritannias unge voksne. Jerzy Skolimowski står bak regien i denne filmen, som får fram både det seksuelle og makabre. Det er en «coming-of-age»-film som bader i seksuell frustrasjon og Cat Stevens-musikk.

3. The Ear (Ucho)

For tsjekkisk film startet 1970 med sorg. Den kjente dukkefilmregissøren Jiri Trnka døde av en alder av 57.  Året skulle by på flere overraskelser. Kort tid etter utgivelsen av den storslagne The Ear, ble den bannlyst av myndighetene. Utgivelsen fant sted først i 1989 på en filmfestival i Tsjekkia. Dette dristige politiske dramaet ble laget i en tid hvor kommunismen var en trussel til befolkningen og regissør Karel Kachyňa skyr ikke vekk fra det politiske. Vi befinner oss på et sted over en veldig lang kveld. Ludvik og Anna kommer hjem fra et politisk møte og innser at døra har blitt åpnet. Ting er ikke som de pleier. Vi opplever strømbrudd og telefoner som ikke fungerer. Over tid lærer vi mer om hva som får Ludvik og Anna til å tikke, hvordan ekteskapet brister og hvor paranoid Ludvik blir etter å gjort seg tanker om at kommunistpartiet målrettet er etter ham. Ekteskapet forteller litt om skrekken av å leve i en politistat og Sovjets grep over flere europeiske land. Kan man kanskje kalle The Ear avslutningen på den tsjekkiske nybølgen, som fant sted på 60-tallet? Filmen passer godt med Francis Ford Coppolas The Conversation (1974), men kan også sees i lys av moderne filmer om myndighetens avlyttingsmetoder. Filmen er i senere tid blitt innlemmet i boka 1001 Filmer du må se før du dør.

4. Woodstock

Sommeren 1969 var et vendepunkt. De tre dagene på Woodstock er et historisk veiskille. Selv om festivalen gikk i underskudd ble den definerende for en generasjon. Man skulle ikke se bort ifra at noen valgte å dokumentere denne festivalen. Den over tre timer lange dokumentarfilmen Woodstock er en fantastisk flue på veggen. (Den er også komprimert ut fra 120 timer (!) med opptak). Dokumentaren har alt. Publikum som inntar hallusinogene narkotiske stoffer eller sklir nakne i gjørma. Det er fantastisk musikk på scenen, men også normale problemer. (Slik som de festlige scenene som dreier seg om problematikken med utedoene). Narkotiske stoffer spres, regnet kommer, Janis Joplin, nakenbading, Tim Hardin klager over noe, Jimi Hendrix‘ gitarsolo, Pete Townshend ødelegger gitaren, Joe Cockers prestasjon, LSD, nonner, Joan Baez og mye mer. Det er en søledam av fred, glede og musikk. Filmen deler lerretet med andre begivenheter både på scenen og publikum, har fantastisk stereolyd og gir er perfekt innsideblikk som gjør denne dokumentaren til en av skolemalene bak flere festivaldokumentarer.

5. The Bird with the Crystal Plumage

Dario Argento debuterer som regissør og kanaliserer en slags indre Hitchcock i sin unike spenningsfortelling. Den amerikanske forfatteren Sam Dalmas (Tony Musante) går gatelangs i Roma og passerer et galleri for moderne kunst. Her bevitner han et mordforsøk. Offeret overlever, men marerittet er ennå ikke over. Overfallsmannen er nemlig en massemorder i byen og Dalmas blir fast bestemt på å finne ut av hvem det er. Argentos stilfulle regi har utspring fra denne svært underholdende juvelen. Den griper tak i deg med en gang mordforsøket starter og protagonistens tanker om at noe er ikke som det stemmer. Identiteten til overfallsmannen og jakten på vedkommende er gripende smart. Filmen sies å ha popularisert den italienske giallo-sjangeren, men er ikke like overmettende som andre giallo-filmer. Hvis man ikke er solgt så komponerer Ennio Morricone musikken og gir verket en unik – og noe modernistisk – stemme.

Andre anbefalinger som også fyller femti år i 2020 er El Topo, Five Easy Pieces, Wanda, MASH og Patton.