Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1975 og åtte forskjellige filmanbefalinger av filmer som fyller 45 år i 2020.

5. april 1975 annonserte Georges Cravenne at Frankrike kommer til å ha sin egen Oscar-utdeling. Denne fikk tittelen César.

Tre dager etter ble den 47. Oscar-utdelingen sendt på NBC med vertene Sammy Davis Jr., Bob Hope, Shirley MacLaine og Frank Sinatra. Da Vietnamkrigsfilmen Hearts and Minds vant beste dokumentarfilm ønsket produsent Bert Schneider å belyse den katastrofale krigen i Vietnam og leste opp et dikt fra det vietnamesiske folk. Kort tid etter uttalte Sinatra at Akademiet er «ikke ansvarlige for politiske ytringer og vi er lei for at de har blitt inkludert». Dette ble fulgt av både buinger og applaus. MacLaine, som var vert sammen med Sinatra, uttrykte sterkt misnøye for denne uttalelsen etter utdelingen var over.

Den største filmen under utdelingen var The Godfather Part II som med sine elleve nominasjoner (like mange som Chinatown) vant seks. Inkludert Beste film, Beste regi (Francis Ford Coppola) og Beste mannlige birolle (Robert De Niro).

John Milnius ble i 1975 ferdig med manuset til Apocalypse Now! og uttrykte til pressen om at dette kom til å bli «verdens voldeligste film».

Med endringene i filmkulturen på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, forventet man litt andre typer musikaler enn de man så før. 1975 er også et jubileumsår for kulthiten Rocky Horror Picture Show, men også til to Ken Russell-filmer: Lisztomania, som handler om komponisten Franz Liszt, og Tommy som er basert på The Whos plate ved samme navn. Les gjerne Bjørn-Harald L. Sønsthagens anbefaling av Tommy.

Juryen under den 23. Cannes-festivalen ga Gullpalmen til den algeriske Chronicle of the Years of Fire. Den handler om Algeriekrigen (1954-1962) sett gjennom øynene til en bonde.

Sommeren ble historisk med en av filmhistoriens første «blockbusters»: Jaws, med regi av det da unge regitalentet Steven Spielberg, hjalp Universals nokså labre år på kinomarkedet. Og når vi sier hjalp, så mener vi at filmen slo alle rekorder. Det var den første filmen til å nå en omsetning på over 100 millioner dollar på amerikansk box-office og tok tronen fra The Godfather for verdens mest innbringende film. For å illustrere hvor gigantisk suksessen var, så er Jaws fremdeles i topp ti av historiens mest innbringende filmer (justert for inflasjon).

1. november 1975 ble hele filmverdenen rystet. Filmskaperen Pier Paolo Pasolini hadde blitt drept. Han ble funnet lemlestet og vansiret på en strand i Italia. Pasolini var en kontroversiell regissør og gjorde det klart og tydelig at han var homofil i hans debutfilm Accatone. Han var sterkt mislikt av høyreekstremister og hans siste brutale film, Salo or the 120 Days of Sodom (1975), hjalp ikke på hans forhold til ekstremistene. Salo …, som også fyller 45 år i år, handler om fire rike fascister som kidnapper 18 tenåringer og utsetter dem for ufattelig groteske handlinger.

Året avsluttet med et majestetisk og vakkert verk. Etter å ha gitt et blekt blikk på et futuristisk Storbritannia i A Clockwork Orange, tok Stanley Kubrick med oss tilbake til 1700-tallet med Barry Lyndon.

Her er et utvalg av mine åtte favorittfilmer som kom ut i 1975:

Picnic at Hanging Rock

Etter at Peter Weir debuterte med The Cars That Ate Paris, kom han med det som kanskje er hans ypperste film i filmografien hans. Datoen i filmen er den 14. februar 1900. Vi blir introdusert for et internat for jenter. På en klassetur til et gigantisk steinområde i den australske ødemarken skjer det noe mystisk. Tre piker og en lærer forsvinner. Filmen er symbolsk ladet, særlig fordi steinen i dette området har en fallisk form, og hvordan den tar for seg seksualiteten til de tre unge jentene. Den er vag og enigmatisk, som en underlig drøm du hadde lenge siden og som du ikke greier å glemme. Filmen er veldig glad i tvetydighet og får tydelig fram magien i det uforklarlige. Picnic at Hanging Rock var også inspirasjon for den kritikerroste HBO-serien The Leftovers (2014-2017), som også tar for seg uforklarligheter.

Dersu Uzala

George Lucas hentet mye inspirasjon fra filmene til Akira Kurosawa da han skrev Star Wars-filmene. Karakteren Yoda ser ut til å være inspirert av Dersu Uzala: en skrøpelig og vis nomadisk jeger som snakker på en underfundig måte. «Bo i byen, jeg kan ikke,» er en av sitatene hans. Hans historie er trollbindene og hvordan han respekterer den praktfulle naturen rundt ham, og hvordan han opplever bybildet senere. Det er et varmt vesen, som man får mange følelser for. Etter å ha overlevd et selvmordsforsøk maler Kurosawa et av sine mest poetiske verk på 70 mm film. Bildene er derfor helt guddommelige. Blant de harmoniske naturbildene lærer vi om et varmt broderskap mellom en russisk kaptein og en sibirsk Goldi-jeger, på en reise i Sibir.

Mirror

Andrej Tarkovskijs evne til å skildre at tiden står stille med sitt utporsjonerte og tankefulle tempo er en av hans auteurtrekk som skinner igjennom filmografien hans. Den filosofiske Mirror dekker protagonistens følelser og minner fra barndommen, som ung voksen og som 40-år gammel mann. Litt som en Terrence Malick-film til tider. Den eksisterer i tre forskjellige tidsperioder: før, under og etter andre verdenskrig. Man observerer sekvenser som bruker god tid på en kvinnes ferd ut og inn av en bygning, men også sekvenser med en kvinne hvor ting ikke henger på greip i den virkelige verdenen. Noen sekvenser føles som de er tatt rett ut fra virkeligheten og andre er som om vi er kastet inn i en feberdrøm. Dette er et flyktig og poetisk selvportrett av regissøren og han benytter seg av naturelementene (ild, vind og regn) for å illustrere stemingskiftene. Det er ulike repeterende bilder av naturelementene, nesten som rytmen i en melodi.

The Passenger

Michelangelo Antonionis utrolige filmografi inkluderer The Passenger, som viser oss Jack Nicholson i en personlig krise. Han spiller den amerikanske TV-journalisten David Locke som skal lage en dokumentar i Saharaørkenen. David Locke er på randen av et sammenbrudd og mens han er i Midt-Østen blir han kjent med briten Robertson. Uheldigvis dør Robertson av hjertesvikt etter kort tid. Locke bestemmer så for å starte på nytt og tar over vennens identitet. Slik Antonioni benytter seg av kamera gir oss et komplisert og annerledes perspektiv på Nicholsons karakter. Vi sliter med å bli kjent med ham, og han sliter med å finne seg selv, men både lydbildet og ørkenlandskapet bidrar til utbrentheten vi kjenner sammen med han. Dette er kanskje den mest subtile rollen Nicholson har spilt og en sterk kontrast til de mer utagerende prestasjonene vi har sett ellers i karrieren hans. The Passenger har en meningsløshet og tomhet, fremhevet av åpen himmel og tomme vegger, som gir oss følelsen av fremmedgjøring og personlighetsvikt i denne uvanlige filmopplevelsen.

Sholay

Vi har alle blitt kjent med hvordan europeerne snudde om western til spaghettiwestern, men har du hørt om en «karri-western»? Det var det den indiske Sholay ble beskrevet som. Anerkjent som et av de beste filmene som noensinne har kommet ut av Bollywood. Det her er Indias Gone with the Wind. Familien til en politibetjent blir drept av banditten Gabbar Singh, og for å beseire ham trenger betjenten hjelp av de to unge forbryterne Jai (Amitabh Bachchan) og Veeru (Dharmendra). Førstnevnte bør ringe en bjelle, for Amitabh Bachchan er ansett som en av de største filmstjernene i Indias filmhistorie og dukket blant annet opp i Slumdog Millionaire (2008) og The Great Gatsby (2013).

I Sholay blir man fenget fra aller første actionscene. Jeg heiet på disse karakterene fra start til slutt. Den melodramatiske, actionfylte westernen er så fargerik og fengende at man smiler hele veien gjennom de tre timene. Den har sine musikalske øyeblikk, men de brukes sparsomt og føles overraskende nok meget naturlig innad fiksjonsuniverset. Det er ingen unødvendige dansenummer og glorete spesialeffekter. Sholay er en strålende produksjon. Skal du se en Bollywood-film, så er det denne du bør se. Det er virkelig et indisk epos om to forbløffende indiske antihelter.

Jeanne Dielman, 23, Quai du Commerce, 1080 Bruxelles

Den belgiske Chantal Akerman krever mye av seeren, men hennes feministiske, minimalistiske dokumentasjon er verdt å beskue. Jeanne Dielman (Delphine Seyrig) er en ensom husmor som gjør sine dagligdagse ting. Akerman har en unik måte å følge denne personen med et statisk kamera på «navlenivå» observerer vi de monotone husmorsyslene utfolde seg i sanntid. Her snakker vi koking av poteter og oppvask.

Fortellerstilen fenger meg med sin dysterhet. Jeg tiltrekkes av filmskapere som har et brennende ønske i hvordan de vil fortelle sine karakterstudier og Akermans interesse til å skildre Jeanne så detaljert, at man blir oppmerksom på de ørsmå humørsvingningene (og de voldsomme retningene filmen går i nærmere slutten) virkelig gjør den uforglemmelig.

Hustruer

Ja, jeg vet. Om man skulle nevne en norsk film fra 1975, så skulle man tro at Flåklypa Grand Prix hadde vært førstevalget. Ivo Caprinos eventyrlige perle er på mange måter bedre, men jeg ønsker å rette fokus mot en film som ikke er en nasjonalskatt og som likevel fortjener oppmerksomheten. Anja Breiens Hustruer er en unik og sosialrealistisk perle. Her møtes tre tidligere bestevenninner på en gjenforeningsfest med klassen. De har fylt 30 og bestemmer seg for å snu livene sine litt på hodet. Å prøve å oppføre seg som mannfolk. Filmen er som den kvinnelige versjonen av John Cassavetes’ Husbands (1970). Den upolerte kamerastilen fanger Anne Marie Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe i strålende roller mens de er på sine eskapader. Hustruer har et annet kvinnelig fokus enn Jeanne Dielman …, men den er likevel et viktig kunststykke til feministdebatten på 70-tallet. Den er ikke blek eller tragisk, men ganske morsom og leken. Og gjett hva! 1975 var også det internasjonale kvinneåret.

One Flew over the Cuckoo’s Nest

Med sin andre amerikanske film valgte Miloš Forman å gi oss en skarp og humoristisk opplevelse. Og som den observante leser allerede har merket er dette den andre filmen til Jack Nicholson på denne 1975-listen. Nicholson er perfekt som den sjarmerende bedreviteren McMurphy, som blir innlagt på et mentalsykehus og som sloss mot det rigide systemet representert av sykepleier Ratchet (Louise Fletcher). McMurhy gjør alt for å bringe glede og rabalder inn i mentalsykehuset, som er til stor misnøye hos autoritetsfiguren. Fletcher gjør en karriereprestasjon i denne rollen som den sadistiske sykepleieren, og rivaliseringen mellom henne og Nicholson er helt magnetisk. Dette er en film man ikke har så mye å utsette på. En ekte filmklassiker!

Andre bemerkelsesverdige filmer som fyller 45 år i 2020 er Dog Day Afternoon, Monty Python and the Holy Grail, O Thiassos, Deep Red og Nashville.

Les også:

Filmhistorisk tilbakeblikk på 1970

http://www.kinomagasinet.no/artikkel/filmjubilanten-45-ar-siden-tommy/