Her er høydepunktene fra filmverdenen i 1980 og seks filmanbefalinger av filmer som fyller 40 år i 2020.
1. januar 1980 tok Sherry Lansing over som president i 20th Century Fox. Med unntak av Mary Pickford som var med på å grunnlegge United Artists, så var dette første gang i Hollywoods historie at en kvinne hadde en så høy posisjon.
Sherry Lansing, styreleder i Paramount Motion Pictures Group, tørker bort en tåre etter å ha blitt hedret av sine Hollywood-kolleger, 16. februar 2005. Foto: Nick Ut, AP.
3. januar ble «Master of suspense» Alfred Hitchcock adlet. Dette var noen måneder før mesterregissøren døde. Året før hadde ikke vært noe særlig hyggelig for Hitchcock, da han måtte stenge kontoret sitt på Universal Studios siden han ikke hadde regissert noe siden Family Plot i 1975. Han døde i sitt hjem i Bel Air.
Alfred Hitchcock i 1968. Foto: AP.
14. april ble Oscar-utdelingen holdt under verten Johnny Carson. Storfavoritten Apocalypse Now! kapret nesten ingenting, All That Jazz kapret noen priser, men det var Kramer vs. Kramer som gikk av med seieren til slutt. Meryl Streep vant Beste kvinnelige birolle for filmen (og greide å rote bort Oscar-statuetten etter at hun vant den), Dustin Hoffman vant Beste skuespiller, regissør Roger Benton vant for Beste regi og filmen vant til slutt både manusprisen og Beste film.
(Artikkelen fortsetter nedenfor.)
Les også om filmene fra 1970:
Skuespiller Dustin Hoffman med Oscaren han fikk i 1980. Foto: Scanpix
The National Film Development Corporation ble etablert 15 april 1980. De består av produsenter og distributører, som har en hovedhensikt ved å promotere film fra India. (Bollywood har tross alt hatt flere tiår med massiv filmproduksjon).
21. mai kom den spektakulære oppfølgeren til George Lucas‘ epos. Star Wars: The Empire Strikes Back tok verden med storm med svimlende summer på sommerens box-office. Den blir ofte ansett som den mest storslagne og kritikerroste av Lucas‘ originaltrilogi. Spesielt morsomt for oss nordmenn er at deler av filmen er spilt inn på Finse, og det takket være kinodistributør Bjørn Jacobsens forslag om Norge som innspillingsted.
En av scenene fra The Empire Strikes Back som ble spilt inn på Finse i 1979. Foto: StarWars.com
Under Cannes-festivalen i mai 1980 ble det uenigheter i juryen om hvem som fortjente den gjeveste prisen. Gullpalmen ble gitt til Akira Kurosawas Kagemusha og Bob Fosses All That Jazz. Kagemusha var Kurosawas hjemkomst til det store lerretet siden Dersu Uzala i 1975 og var en av de dyreste japanske filmene noensinne. Filmen har storslagne scener og finner sted under 1500-tallet.
En fargerik scene fra «Kagemusha».
All That Jazz var en Federico Fellini-aktig musikal som fungerte som en selvbiografi for Bob Fosse. En av publikumsfavorittene under festivalen var derimot Alain Resnais‘ My American Uncle.
3. august ble flere tusen filmruller brent opp under brannen på Cinémathèque Française. Det kom også på et dårlig tidspunkt da cinemateket hadde vært i dårlig stand siden den innflytelsesrike filmarkivaren Henri Langlois døde tre år tidligere. Den franske kulturministeren annonserte en krisepakke til dem på fire millioner franc for å bygge ut et nytt cinematek.
4. november ble den pensjonerte filmskuespilleren Ronald Regan president i USA. Kritikerne har ansett hans beste skuespillerprestasjon i rollen som Drake McHugh i Kings Row (1942), som ble nominert for Beste film under Oscar-utdelingen. Reagan kastet håndkleet for skuespillerkarrieren i 1964 med The Killers (1964) etter nesten tre tiår foran kamera.
Skuespiller Ronald Reagan blir president. (Scanpix / AP Photo)
Mot slutten av 1980 så ut til å bli slutten for United Artists. Etter en katastrofal testvisning av Heaven’s Gate, så regissør Michael Cimino nødt til å forkorte den nesten fire timer lange filmen til 148 minutter og håpe på det beste. Resultatet ble en historisk flopp for den voldsomt dyre western-filmen.
Michael Cimino instruerer Robert De Niro i en scene fra «The Deer Hunter». To år senere regisserte han «Heaven’s Gate».
Året ble avsluttet med en visning av Rainer Werner Fassbinders Berlin Alexanderplatz. Verket ble sendt på tysk TV den 29. desember. Regissøren har ansett dette som hans beste verk. Den 15 timer lange miniserien har blitt vist på kino i årene etter TV-sendingen. Den har vært en inspirasjon for Michael Mann og Francis Ford Coppola, og blitt lansert gjennom The Criterion Collection.
Her er et utvalg av mine seks favorittfilmer som kom ut i 1980:
The Shining
Dette er garantert en av de skrekkfilmene jeg stadig vender tilbake til. Regissør Stanley Kubrick var en mesterlig perfeksjonist og helt suveren til å gjemme hint og symbolikk i filmene jo eldre han ble. Alt basert på Stephen Kings roman. På overflaten er denne grøsseren nokså enkel. Forfatteren Jack Torrance (Jack Nicholson) tar med seg sin kone Wendy (Shelley Duvall) og sønnen Danny (Danny Lloyd) til et slottslignende hotell i Colorado der Jack får vaktmesterjobben utenfor sesongen. Sønnen Danny får mystiske glimt av drap som skjedde på dette hotellet en gang i tiden og er redd hans far kommer til å la isolasjonen spille ham et puss. Kjent premiss. Du kjenner til historien som følger. Under den klassiske overflaten er det et dypt nettverk av fryktinngytende idéer. Referanser til folkemord, indianere og seksuell misbruk er som en skygge over filmhistorien, som ligger under overflaten og gir seerne rom til å komme med tolkninger om hva som egentlig skjedde. Det urovekkende og klaustrofobiske verket spiller et puss på seeren også med det umulige hotelldesignet som skifter form uten at seeren legger ordentlig merke til det, men får en fornemmelse om at ting ikke henger på greip. Et vindu peker mot en vegg. Et rom har et umulig design. En trapp leder egentlig til intet. Små og skremmende detaljer gjør The Shining mer tankevekkende enn man skulle tro!
The Last Metro
François Truffaut ønsket tre ting med denne filmen: å gjenskape stemningen av nazistenes okkupasjon på film, vise backstage av en teaterproduksjon og gi Catherine Deneuve rollen til en ansvarlig kvinne. Filmen finner sted i 1942 og forteller om en jødisk manager av en teaterscene i Paris. På grunn av okkupasjonen må han flykte ned i en kjeller mens hans kone (Deneuve) tar over roret. Filmen ønsker å ta opp veldig mange temaer (som man kanskje skjønner når den tar for seg nazistenes okkupasjon og kjærligheten for teateret). Truffaut gir dermed et veldig personlig og subjektivt syn på en vanskelig periode i verdenshistorien. Deneuve har hatt mange rolige roller til nå, så det er gledelig å se hvor dominerende og fargerik hun er i denne filmen. Særlig i en film som er så estetisk pen i tillegg. Truffaut døde fire år etter The Last Metro, og selv om han regisserte to filmer til, så er det dette sjarmerende kunstverket som anses som hans svanesang.
The Gods Must Be Crazy
Milde makter, for en komedie! Xi og resten av hans stamme leder fredfullt og isolert fra vestlig sivilisasjon i Kalahariørkenen. En dag faller en colaflaske fra himmelen (uten å knuses). Dette skaper forvirring i den afrikanske stammen og de anser det som en gave fra gudene i himmelen. Xi får dermed oppgaven om å levere cola-flasken tilbake til dem ved å dra på en vandring til verdens ende. Denne sørafrikanske filmen benytter seg av en original og fjollete idé, som også starter med en klassisk David Attenborough-narrasjon, holder den tullballet ved like i denne unike og sjarmerende slapstick-komedien. Den er nok ikke like dyp som de andre filmene som er nevnt her, men den har jaggu meg underholdningsverdien!
The Elephant Man
Den mest tilgjengelige av David Lynchs filmer er også en av hans mest emosjonelle. I svart-hvitt tar Lynch med oss tilbake til 1800-tallets London hvor en doktor (spilt av en ung Anthony Hopkins) finner en spesiell mann på et freak-show. Lynch forteller den sanne historien om Joseph Carey Merrick – den velkjente «Elefantmannen» – som vakte stor oppmerksomhet med svulstene han hadde over hele kroppen. Han utstråler en vennlighet og gode holdninger, men må tilpasse seg en verden som finner ham frastøtende. Merrick blir spilt av John Hurt og makter å få frem en fantastisk prestasjon under den enorme make-upen. Han er en så godhjertet og uskyldig mann. Det gjør så vondt å se hvor forferdelig alle andre oppfører seg mot ham. The Elephant Man setter lys på hvem det er som er de «ekte monstrene» i denne tårevåte fortellingen.
Moscow Does Not Believe in Tears
Definitivt den mest ukjente filmen på denne lista. I Filmhistorisk tilbakeblikk på 1975 tok jeg opp den feministiske perlen fra Norge ved navn Hustruer. Moscow Does Not Believe in Tears er på en måte en sovjetisk utgave på det rent overflatiske. Det handler om et kollektiv bestående av tre kvinner som nettopp har flyttet til Moskva. Den godhjertede Katia har nettopp strøket i en kjemieksamen, men blir oppmuntret av romkameraten – den flørtende ekstroverten Lyudmila – om at det ikke er så farlig. Den tredje romkameraten – Tonia – har møtt en kjekk fyr som tar henne med på en konsert. Det er vennskapet mellom de tre kvinnene som er filmens sterkeste side. Kinematografien og bybildet er en god ramme og historisk bakteppe til Sovjetunionen, da filmen starter på 50-tallet og foregår over tyve år. Det er skjebnen til de fargerike karakterene gjennom de tyve årene som treffer interessen. Temaene sett i lys i dag er nok utdaterte, men det hemmer ikke verket, som fikk Oscaren for Beste utenlandske film.
Raging Bull
Glem Rocky. Dette er bokserfilmen du bør ha et øye for. Jake La Motta (Robert De Niro) knuser sin motstander i ringen og vinner championbeltet, men denne mannen er på mange måter ingen vinner. Det er en særegen undersøkelse av en rasende og vodelig manns liv, når han lar sinnet fra ringen gå utover familien sin. Om skaden den maskuline kjempen påfører kvinnene i sitt liv og hvordan hans liv forandrer (og ikke forandrer) i løpet av flere års tid. Både kvinnehat og homofobi stråler ut av denne voldsomme mannen, og det skjærer enda dypere når vi vet at dette er basert på en sann historie. De Niro viser skuespillerkunst på sitt beste som både ung kar fra Bronx til en eldre, feit og tragisk figur. Joe Pesci i rollen som La Mottas bror er like elektrisk, og beviser hvordan denne Scorsese-filmen allerede var en klassiker kort tid etter utgivelse. Raging Bull er ikke en gøy film. Det er ikke eskapisme på samme måte som andre jubilanter fra 1980. Men den stirrer deg ned med et grufullt blikk fylt med mange følelser.
Andre bemerkelsesverdige filmer som fyller 40 år Airplane!, Ordinary People og Altered States.
Les også om filmene fra 1975:
RSS