Filmjubilanten: «Tommy» (1975)
Filmjubilanten er en ny spalte her på KINOMAGASINET.no, hvor vi tar for oss ulike jubileumsfilmer. Vi starter med å se på Tommy fra 1975. Artikkelen er skrevet av redaksjonsmedlem Bjørn-Harald L. Sønsthagen.
Tommy er en musikalfilm fra 1975, basert på The Whos rockeopera med samme navn fra 1969. Filmen var regissert av Ken Russell og hadde mange stjerner på rollelisten, inkludert bandet selv. Ann-Margret fikk en Golden Globe Award for sin rolle, og var også nominert til en Oscar for beste kvinnelige skuespiller. Pete Townshend ble også nominert for en Oscar for sitt arbeid for å tilpasse musikken til filmen.
Filmåret 1975 ga oss blant annet Haisommer (Jaws) og Gjøkeredet (One Flew Over the Cuckoo’s Nest), men jeg velger heller å trekke frem Tommy – en film basert på konseptalbumet til The Who med samme navn.
Regissør Ken Russell tar oss med i fortellingen om livet til den titulære karakteren Tommy, fra foreldrene hans møtes for første gang.
Siden dette er en musikkfilm, blir vi fraktet gjennom historien akkompagnert av musikken til The Who, hvor det vi får se henger tett sammen med deres sangtekster samtidig som filmen utvider universet.
70-tallet var konseptalbumenes tiår, og det blir ikke mer konseptuelt enn dette!
Tommy opplever et traume i barndommen og blir dermed blind, stum og døv. Men dette hindrer ham ikke fra å bli verdens beste flipperspill-spiller!
Gjennom filmen dukker også selve bandet The Who opp flere ganger (selvsagt!), mest merkbart i scenen hvor de befinner seg i en kirke som tilber Marilyn Monroe.
Roger Daltrey – grunnlegger og vokalist i The Who – spiller selv Tommy, og det er også en haug av andre kjente musikere og skuespillere på rollelisten. Blant dem er Elton John, Eric Clapton og Tina Turner.
Oliver Reed spiller stefaren, og Ann-Magret spiller moren, til godeste Tommy.
Midtveis i filmen dukker til og med en ung Jack Nicholson opp! De andre The Who-bandmedlemmene fikk også muligheten til å spille noen småroller, som f.eks. den onde fetteren og den slibrige onkelen …
Siden dette er en litt annerledes film, er også klipperytmen og kameraføringen mer eksperimentell enn hva vi er vant med i klassisk fortellende filmer. Her benyttes kjapp kryssklipping, voldsom zoom og andre fiffige virkemidler som man kanskje fikk se oftere i musikkvideoer noen år senere.
Til tider oppleves det hele som en syretrip, noe som også er poenget – spesielt i scenen med Tina Turner, selveste «The Acid Queen».
En scene fra Tommy.
Symbolikken er voldsom og dårlig skjult, men det er fortsatt rom for mange tolkninger.
Selv om historien til tider har noen mindre interessante sekvenser, blir det hele bundet sammen av musikken.
Jeg så filmen med sin originale Quintophonic 5.0 lyd som ga en deilig og fyldig lyd som spredte seg og fylte hele stuen.
Første gang jeg så Tommy var på Cinemateket i Oslo, men den er søren meg fantastisk å se hjemme i stuen også. I alle fall dersom du har et godt lydanlegg!
En scene fra Tommy.
RSS