Filmlex – den norske filmgrossisten

Bjarne Næss foran PC-en hvor han registrerer Filmlex-dataene. Foto: John Berge, KINOMAGASINET ©

Bjarne Næss er et levende leksikon hva film og filmfakta angår, og har over 43 års erfaring fra bransjen. Hans filmdatabase, Filmlex, er verdens nest største.

I 2013 var det 25-årsjubileum for Filmlex, og i 2011 var det 40-årsjubileum for Bjarne Næss’ virke for film- og videobransjen i Norge.

Han holder til på toppen av Filmens hus i Dronningens gate i Oslo, og har fortsatt mange store planer for veien videre for filmdatabasen Filmlex.

ALT SKAL REGISTRERES

Næss har alltid vært opptatt av formidlingen av film og TV-serier, uavhengig av medier, og anno 2014 er registrering av hva som tilbys hos VOD-tilbyderne er like naturlig del av Næss’ tjenestespekter, som hva som vises på kino, på TV og utgis som fysisk videogram.

Bjarne hadde egentlig planlagt en karriere innenfor skipsmegling og hadde en jobb som ventet på ham etter studiene. Og det spørs om kanskje ikke det ville blitt en mer lukrativ levevei! Men den sterke filminteressen hans ble utslagsgivende da han så en utlysning av en stilling hos Norsk kino- og filmfond. Da ble det kino og film i årene 1971 til 1973. Dengang sto kinoene også i en brytningstid, hvor fokuset var rettet mot hvordan de kunne ta opp kampen mot TV. For å illustrere var det i 1959 hele 36 millioner kinobesøkende i vesle Norge, mens det i 1970 var 18 millioner besøkende. I dag er vi nede i elleve til tolv millioner kinobesøkende per år i Norge.

Etter noen år i fondet fikk Bjarne Næss muligheten til å være med på det man da kalte «nye medier», og han ble ansatt som markedssjef i Nord-Video/AGM, som var et nystartet firma med avisen Aftenposten og forlagene Gyldendal og Mortensen som eiere. Tanken var at avis- og forlagsbransjen måtte være drivkraften i utbredelsen av videomediet, og Nord-Video skulle bli et slags «nordisk SAS for videomediet». I 1975 ble Norske Videogramdistributørers Forening (NVF) dannet, med tre medlemmer, og med Bjarne Næss som formann. I 1982 ble Nord-Video nedlagt, og Bjarne Næss tiltrådte som leder av det da omorganiserte NVF, som nå kalte seg Norsk Videogramforening. Det hadde da vært et jevnt tilsig av medlemmer siden slutten av 70-tallet, og dette fortsatte videre utover 80-tallet. På det meste, i 1987, hadde NVF nærmere 40 medlemmer.

ORKANENS ØYE

– Vi ble jo ledd av, vi som på 70-tallet sa at video kom til å bli like stort som kino. Det var artig å se at det vi hadde håpet på ble virkelighet. Dessverre ble det mye fokus på video som noe negativt, i og med videovoldsdebatten. Jeg ble selv oppnevnt som medlem av straffelovsrådet, som i 1981 fikk i oppdrag å utrede en lovparagraf mot vold i video. Paragraf 382 i straffeloven trådte i kraft i 1982 og paragrafen gikk senere inn i den reviderte film- og videoloven. Vi hadde flere år før dette foreslått overfor Justisdepartementet at alle videoutgivelser burde registeres, men dette ønsket ikke departementet. Noen år senere ble video underlagt Kulturdepartementet, og vi fikk et regjeringsskifte. I 1985 ble videogramregisteret satt i drift og videobransjen ble pålagt store gebyrer. Et par år senere var den nye loven vedtatt, og man gikk i gang med avgiftsinnkrevning.

I 1991 gikk Bjarne Næss av som leder i NVF.

FILMLEX

Men før han forlot NVF hadde Næss startet arbeidet med Filmlex, som i alle år etter det har vært hans hovedbeskjeftigelse. I dag er Filmlex det Næss kaller «verdens nest største filmbase»; bare IMDb.com er større. I starten ble Filmlex distribuert på floppydisketter, deretter via CD-ROM, og de siste årene via Internett med brukernavn og passord. Det er ca. 150.000 filmer i basen.

– Det har vært hardt å bygge opp Filmlex, men driften går godt. Poenget med basen er at den samler alt på et sted. Man finner selvsagt mye gratis på nettet nå, men ingen har en så detaljert og oversiktlig informasjon. Det er flere kjeder og butikker i videobransjen som er kunder. Ellers er det mange kunder hos bibliotek, bokhandlere og høyskoler, VOD-aktører som Altibox, Norsk filminstitutt, NRK, Filmweb, Dagbladet, GfK og andre TV- og radiostasjoner.

Nå jobber han med å bygge opp en felleseuropeisk filmdatabase, med støtte fra EUs medieprogram. Næss samarbeider med et britisk firma – West 10, som er en del av et større selskap – som registrerer bøker, plater, spill, med videre.

– Det har ikke vært noen gullgruve, men heldigvis har jeg en kone som har tjent gode penger, sier Bjarne og humrer.

– Det går bedre år for år, det går riktige veien.

GODE MEDHJELPERE

– Hva fremhever dere mht. Filmlex?

– IMDb.com er i en klasse for seg og ingen tar mål av seg å konkurrere med dem. Det spesielle med Filmlex er at det er verifiserte data i basen. Det er ikke opp til hvem som helst å legge dem inn. Alt fra EAN-kode til detaljene på produktene. Vi dekker ikke bare film som kino og videodistribusjon, men også VOD og TV-visninger. Vi søker aktivt opp filmer som ikke er i aktiv distribusjon og driver overvåkning av store filmfestivaler.

Bjarne Næss utfører selv det daglige registreringsarbeidet, samt at han har noen frilansere og vikarer, og en svensk kollega – Jalle (Jarl Jacobsson). På programmering har han hjelp fra Aage Johansen og Martin Montechristo.

DATASYSTEMER

– Det har vært mange datasystem siden 1988?

– Livet består av lykker eller ulykker. Min nærmeste venn er en av de beste på databaser i Norge, Aage Johansen. Han har vært dataansvarlig for Kreftregisteret pg har mye kunnskaper om databaser. Helt fra starten var det en TurboPascal database – skreddersydd en base for Filmlex. Det var egentlig en vinlagringsbase. Så er den flyttet over på nye plattformer, fra ren DOS, Windows, 16, 32 til nå Firebird SQL.

– Det er blitt en veldig omfattende base med årene. Jeg kan stå inne for at dette er Europas mest omfattende filmdatabase.

– Hvordan prissetter du tjenestene?

– Opprinnelige var det en ren abonnementsløsning, et årsabonnement, som i dag koster typisk 10.000,– i året. Nå har jeg lisenseringsavtaler med de større aktørene, som betaler en annen pris, avhengig av hva de tar ut av data. Det er ofte to deler: en fast del og en bevegelig del i forhold til suksessen til prosjektet det inngår i, slik at man skal komme i gang uten altfor stor kostnad. Full tilgang til alle data har f.eks. Filmweb og Dagbladet. Når du søker i filmbasen deres, er det Filmweb man søker i. De 250 som går opp på kino hvert år legger distributørene inn selv på Filmweb, men brukerne av nettsiden vil også lese om alle TV-serier, og gjerne før de er produserte i USA. En TV-serie før var det først hvis den ble utgitt, men nå legger vi inn alle serier som er under produksjon og vises i USA. Vi har også et tett samarbeid om TV-tablåer levert av Universum.

– Visjonen var å bli best på filminformasjon i verden. Jeg sa det første gang i 1997. Allerede i 1979 begynte jeg å tenke på et database og så ble videogramregisteret startet i 1985. Jeg har hatt en kongstanke om å lage et så komplett register som mulig over filmer tilgjengelig for et vestlig publikum. Det er ikke en umulighet å bli blant de beste, og da vi kom i kontakt med det britiske firmaet nærmere vi oss det målet. Men vi har levd i et vakum i Norge. Det er noe med det der å bli profet i sitt eget land.

IKKE PENSJONERING

– Det er en lidenskap bak det hele?

– De er et sammenfall av ting. Jeg er utdannet siviløkonom, så jeg har forutsetninger rent driftsmessig. Så er det en kombinasjon av mennesker med datakunnskap, og å være rimelig i drift, at konen støttet opp, at Jalle får til ting i Sverige. Det er ikke et enmannsprosjekt og du må ha en god porsjom flaks og en langsiktighet i det hele.

– Heldigvis trenger jeg ikke å pensjonere meg. Jeg føler jeg har mye å gi og kan være en ressurs i det europeiske samarbeidet. Vi har hele tiden tenkt flere land og la grunnlaget for registrering av europeiske utgaver allerede den gangen vi startet. Systemet er lagt opp til å betjene så mange land du vil.

– Hva driver deg?

– Det er som å ha barn – og vi har fire – du slipper ikke tak i de, selv om de er 25 år. Du vil følge dem, spesielt hvis du ser det kan bringe mer med seg. Det ville vært fryktelig trist å si nei til å jobbe videre og skrinlegge Europa-prosjektet, fordi det ligger et utrolig godt grunnlag for noe som kan løfte hele kommunikasjonen rundt film på europeisk basis. Vi har gjennom tenkningen prøvd å skape noe. Jeg vil se det leve videre, uten at jeg trenger å gjøre mer med det, men vi er ikke helt der ennå.

– Da du gir deg?

– Jeg håper en felles server i Skottland og så redaksjoner i Norge, Sverige, Tyskland og Frankrike vil fortsette dette.

Opprinnelig publisert i KINOMAGASINET 1•2014 (BRANSJEUTGAVEN).

LES KINOMAGASINET 1•2014 (BRANSJEUTGAVEN) NEDENFOR