Filmsensuren mellom to permer

Vegard Higraff står bak boken Sensurert: Historien om Statens Filmkontroll. Foto: Privat

Over 100 år med filmsensurhistorier er nå blitt til boken Sensurert: Historien om Statens Filmkontroll.

Boken er den første samlede framstilling av filmsensuren i Norge fra starten i 1913 og fram til sammenslåingen med Medietilsynet i 2005.

Boken er skrevet av Vegard Higraff (f. 1976), som har hovedfag i medievitenskap fra Universitetet i Oslo, og som var med på å lage Medietilsynets filmdatabase i perioden 2004-2006.

Utgivelsen er støttet av Fritt Ord, Rådet for anvendt medieforskning, Norsk Filminstitutt og Statens Filmtilsyn, og er selvpublisert via Kolofon forlag.

I forordet skriver Higraff at det aldri før har vært laget en samlet fremstilling av historikken til Filmkontrollen, som i dag altså er en del av Medietilsynet. Hvordan har denne forvalteren av moral og ytringsfrihet forholdt seg til samfunnsendringene? Og spesifikt: hvordan møtte man endringene som oppsto da hjemmevideo ble en realitet og hvor går dagens grenser?

Vegard Higraff forteller at han ble ferdig med hovedfaget i medievitenskap sommeren 2003.

Samme høst ble han kontaktet av Trygve Panhoff i Statens Filmtilsyn. Han hadde lest hovedoppgaven hans, om videovold-debatten, og lurte på om Higraff ville påta seg jobben med å «konvertere» det gamle sensurkortregisteret til en søkbar database.

– Trygve fortalte at han og kollegene hadde arbeidet seg tilbake til 1970, men at målet var å konvertere rubbel og bit – helt tilbake til oppstarten i 1913 – og deretter gjøre basen tilgjengelig for publikum. Prosjektet var ledd i Filmtilsynet nye «glasnost»-politikk, med mer åpenhet og innsyn, forteller Higraff.

Han syntes prosjektet hørtes spennende ut og siden han alltid har hatt en litt nerdete interesse for Filmkontrollens gjøren og laden, sa han ja til å være med.

– Arbeidet begynte i januar/februar 2004. Scanning av kortene var av en eller annen grunn ikke aktuelt. I stedet skulle vi skrive av opplysningene manuelt. I begynnelsen tok vi for oss alt, inkludert nyhetsfilmer, men det viste seg snart å bli en uoverkommelig oppgave. Vi måtte fokusere på spillefilm hvis vi skulle klare å komme i mål. Uansett skulle det bli en tidkrevende oppgave. Opplysninger om titusenvis av filmer ble gjennomgått og nøyaktig registrert. Systematikken i arbeidet ga meg imidlertid et ganske enestående innblikk i Filmkontrollens historie, og underveis oppsto ideen om å skrive en bok. Dette ble enda mer aktuelt da Stortinget vedtok at institusjonen skulle nedlegges og fusjoneres med Statens medieforvaltning og Eierskapstilsynet, til et nytt Medietilsyn.

Etter at «sensurkort»-prosjektet ble avsluttet i januar 2006 la Vegard Higraff planene sine fram for Trygve Panhoff og direktør Torstein Storemyr.

– De likte ideen og Torstein var snar med å bevilge «startkapital» slik at jeg kom i gang med planleggingen av prosjektet. Senere fikk jeg sjenerøs støtte av Fritt Ord og Rådet for anvendt medieforskning som gjorde det mulig for meg å jobbe fulltid med prosjektet i et par års tid.

Men prosjektet ble aldri fullfinansiert og vokste i omfang. Det var rett og slett ikke mulig for Vegard Higraff å holde på med dette i flere år uten ekstra inntekter. I 2008 takket han derfor ja til en deltidsstilling i en etat underlagt Helsedirektoratet. Senere, fra 2010, ble Higraff imidlertid byråkrat på heltid mens Filmkontrollen ble et «hobbyprosjekt» som han syslet med i ledige stunder på fritiden. Filmsensur og kinolov ble byttet ut med helsepersonellov og autorisasjonssøknader.

Først høsten 2016 fikk Vegard Higraff muligheten til å fullføre bokprosjektet, ikke minst takket være utgivelsesstøtte fra Norsk Filminstitutt.

Boken kan kjøpes her.