Historien om Tarzan, apenes konge

Blant de nye fiksjonsfigurene vi fikk oppleve i det tjuende århundret skiller Tarzan av Edgar Rice Burroughs seg ut som en soleklar ener.

Det var suksess helt fra den første fortellingen, som kom i 1912. «Tarzan, apenes konge» (Tarzan of the Apes) er verdens mest leste bok, den har kommet i opplag etter opplag i land etter land. Ikke engang Bibelen kan måle seg mot Tarzan. Den ble publisert i «All-Story Magazine» i oktober 1912 og det var først i 1914 den kom ut i bokform.

Denne første Tarzan-bokens innhold er kort fortalt at John Clayton og hans hustru Alice Rutherford strander på vestkysten av Afrika, etter et mytteri ombord i båten Fuwalda, hvor de var passasjerer.

Clayton er en kommende lord, arving til lord Greystoke-tittelen og godset. Han bygger en hytte til seg og Alice, som senere får et guttebarn (John/Tarzan). Barnet vokser til, roter med farens blekkhus og setter på den måten sitt fingeravtrykk i farens dagbok. John og Alice blir drept og gutten blir tatt hånd om av ville aper. Gutten blir Ape-Tarzan og møter i voksen alder hvite mennesker, deriblant den franske løytnanten Paul d’Arnot. Det er d’Arnot som tar Tarzan ut av jungelen til sivilisasjonen. d’Arnot har også funnet dagboken til Clayton, og ved hjelp av politiet i Paris, kan d’Arnot stolt forkynne til Tarzan, i et telegram: «Fingeravtrykket beviser at du er lord Greystoke. Gratulerer!» Dette ble den første romanen i verden som tok opp identifikasjon av en person ved hjelp av fingeravtrykk.

Edgar Rice Burroughs skrev, ifølge sine notater, denne romanen fra 1. desember 1911 til 14. mai 1912. Burroughs var altså foran kriminalbokforfatteren E. C. Bentley, som med sine omstendelige fingeravtrykk-forklaringer i «Trents siste sak», har fått æren med å være først ute av såkalte krimeksperter i både inn- og utland.

Det er også interessant å få med bokens siste avsnitt, det Tarzan svarer, når det blir spurt om hvordan han havnet i jungelen: «I was born there», said Tarzan quietly. «My mother was an Ape, and of course she couldn’t tell me much about it. I never knew who my father was.»

På norsk er dette blitt til: «Jeg ble født der,» svarte Tarzan kort. Det er det hele. Oversetter er lektor Johan Saastad, og forlaget var Windju. Denne oversettingen fra 1930, er siden blitt stående i alle etterfølgende opplag, også når utgivelsene har skiftet forlag. Det bør være måte på hva vi skal la Tarzan fortelle norske lesere, i alle fall mente lektor Saastad det, som på 1930-40 tallet, ofte ble omtalt som en ekspert i oversetting.

Historien i «All-Story Magazine» vakte oppsikt. Sinte leserbrev haglet inn: det var ikke tigre i Afrika! Burroughs, som aldri hadde vært i Afrika, med tilsvarende dårlig kunnskap om dyrelivet i det kontinentet, hadde fortalt om Tarzan i kamp med en tiger! Burroughs hadde også gitt navn til de fleste dyrene i Tarzans verden. De hadde egne navn på apespråket. Numa er løven og Sabor var tigeren. Edgar Rice Burroughs tok lærdom, for da fortellingen kom i bokform, var Sabor blitt en hunnløve, og det er den forblitt. Fra den dag i 1914 er Numa apenavnet på hannløven og Sabor er navnet på hunnløva i Tarzans fargerike verden, og med tiden, også langt utenfor den.

7. januar 1929 er en merkedag i tegneserienes historie. Denne dagen startet Tarzan, tegnet av Hal Foster (1892-1982). Han ble den første av de berømte Tarzan-tegnerne, som skulle komme.

Tarzan-tegneserien var først ute som spenning/eventyrserie. Før Tarzans inntreden i serierutene var tegneseriemediet forbeholdt humor og komikkserier.

Foster ble så navngjeten med sin Tarzan at han ble tilbudt store summer for å bytte seriesyndikat. I 1937 brøt han med Tarzan og startet sin egen serie, Prins Valiant. Burne Hogarth (1911–1996), som overtok Tarzan, skulle med tiden bli minst like berømt. Han ble kjent som tegneseriens Michelangelo. Av Tarzanseriens senere mange tegnere skiller to navn seg ut, Russ Manning (1929-1981) og Joe Kubert (1926-2012). Begge er satt i klasse med verdens beste tegneserieskapene, der Foster og Hogarth ligger i teten.

Med tiden og Tarzans mange eventyr ble Burroughs lei av å skrive om Jane, Tarzans hustru. Han så henne som en klamp om Tarzans fot, og ville ha en mer frittstående helt. I «Villmannen Tarzan», som handler om tyskernes innmarsj i Afrika under første verdenskrig, lar han Jane bli drept, myrdet av okkupasjonsmakten!

Nok en gang ble det leserstorm, og Burroughs måtte krype til korset og skrive om slik at det forkullede liket som ble funnet, ble identifisert som en mørkhudet kvinne! Jane levde i beste velgående, hun hadde bare forsvunnet under krigen. Det hører med til historien at denne boken ble forbudt i Tyskland i 1920, og har heller aldri siden blitt utgitt. Samme skjebne har også filmen «Tarzan seirer» fra 1943 blitt til del. Her er det andre verdenskrig, og filmen er ekstra brutal, der Johnny Weissmüller knekker nakken på tyskerne, som påny er frekke nok til å invadere Tarzans jungel!

Tarzan begynte som stumfilmhelt allerede i 1918. Frem til 1932, da Johnny Weissmüller gjorde sin entré i filmjungelen, hadde fem forskjellige skuespillere innehatt Tarzanrollen. Den første, Elmo Lincoln i tre, deretter kom Gene Pollar, Perce Dempsey Tabler og James H. Pierce med en hver, Frank Merrill rundet av med to filmer, før stafettpinnen gikk til Johnny Weissmüller. Han ble således den første «talende Tarzan», selv om hans Tarzan i sin første film viste store talesvakheter og for alltid vil bli husket for det kanskje ubehjelpelige «Me Tarzan, you Jane»! Dette berømte sitatet er forøvrig ikke korrekt, fordi i filmen sier Johnny Weissmüller kun «Tarzan – Jane», mens han peker først på seg selv og deretter på Jane (spilt av den legendariske Maureen Q’Suilivan). Hun var med i de seks første Weissmüller-filmene. Hun sa opp da hun ikke ville gro fast i Jane-rollen. Likevel er det som Jane at Maureen O’Sulliman for alltid vil bli husket. I den fjerde Weissmüller-filmen kom Johnny Sheffield med som Tarzans sønn. Han ble med i de sju neste filmene, men da hadde han vokst seg ut av rollen. Weissmüller fikk avskjed av produsenten etter sin tolvte og siste film, «Tarzan og havfruen», som mente at Weissmüller var blitt i feiteste laget. Sist, men ikke minst, må vi ikke glemme han som var med i samtlige Johnny Weissmüller-filmer, nemlig apen Cheetah. Denne muntre apen som alltid fant på ablegøyer, fortsatte i Tarzan-filmene, men med andre Tarzan-er i mange år etter.

Innimellom Johnny Weissmüller kom det tre Tarzanfilmer, en med Buster Crabbe (1933) og Herman Brix leverte to (1935 og 1938). Etter Weissmüller fortsatte Tarzan på det hvite lerretet, neste mann som iførte seg lendekledet ble Lex Barker med fem filmer (1949-1953), så kom Gordon Scott med seks, og innførte farger i filmene.

Dennis Miller spilte Tarzan i en (1959), Jack Mahoney var med i to (1962-1963) og Mike Henry med tre (1966-1967). Ron Ely hadde en rekke TV-filmer, men også to kinofilmer (1968), som apenes konge.

Som tegnefilm har Tarzan skapt seg mange nye små og store venner etter at Disney-konsernet kjøpte rettigheter omkring århundreskiftet 1999-2000. I de senere år har det vært mer sporadisk med Tarzan-filmer, men i 2016 fikk vi altså se en ny inkarnasjon på det store lerretet.

Saken er hentet fra KINOMAGASINET 4•2016 SOM DU KAN LESE DIGITALT HER: