Film & Kino har skrevet et opplysningsbrev til norske videogramdistributører. De er med respekt å melde ikke riktige mottakere av brevet.
I brevet påpekes en lang rekke selvfølgeligheter rundt forskriften om film- og videogram, spesifikt avgiften til Norsk- kino og filmfond (som forvaltes av Film & Kino og danner inntektsgrunnlaget deres), merkeavgiften til Medietilsynet og selve merkingen av videogrammet.
Vi er ikke i tvil om at alle anerkjente videogramleverandører («distributørene») følger regelverket til punkt og prikke. Det synes ingen grunn til å betvile.
Årsaken til brevet synes åpenbar: Nå som salget av fysiske videogrammer synker til dels kraftig, må Film & Kino forsøke å innstramme eventuelle smutthull. Spørsmålet er bare om ikke dette er noe for sent, og er virkemidlene til stede?
Problemet er nemlig at Film & Kino ikke har noen virkemidler til å stanse de eventuelle smutthullene, der videogram selges uten merke eller uten at avgift er betalt. De kan skrive brev – påpeke, anmerke og anmode, ja, men ikke stort mer.
Som undertegnede i en lang rekke år har avdekket, gjennom undersøkende journalistikk, har umerkede importvideogram vært solgt hos flere salgskanaler, uten at noe har blitt gjort. Noe blir heller ikke gjort nå heller, foruten at det skrives brev. (Jo, noe ble gjort hos en Spaceworld-butikk da vi påpekte mengden av importfilmer uten merke, men hos den nå nedlagte konkurrentbutikken – Playcom Oslo – florerte det av importtitler i alle de år, og ingenting ble gjort.)
Film & Kino frykter at Norsk- kino og filmfond «taper avgift på grunn av den etablerte praksis med nordiske omslag, i det denne fører til at en stadig høyere andel av videogrammene som selges i det norske markedet, omsettes fra distributør eller grossist i utlandet til detaljist i Norge». (Sitat, Lene Løken, adm. dir. Film & Kino, brev «Avgift til Norsk kino- og filmfond», 22.02.2013.)
Selv ikke da kommunene hadde undersøkelsesmyndighet, ble det gitt reelle straffereaksjoner iht. loven. Undersøkelsene var forsvinnende få og skjedde kun i sjeldne tilfeller på initiativ fra Film & Kino. Ble noe avdekket, ble det stort sett bare gitt advarsler.
Og når konsesjonsplikten for salg og uteleie av videogrammer forsvant 1. januar 2011, ble det helt og holdent opp til Medietilsynet om de vil føre tilsyn med hvem som selger hva. Det vil de gjerne og de sendte også nylig ut et brev om det samme temaet, men i praksis har de ikke kapasitet til å følge med, og ingenting skjer.
Akkurat som at ingenting skjer når noen selger et lovlig, registrert videogram før tiden (en helt annen diskusjon selvsagt) og praksisen bare fortsetter, er det åpenbart å se at det samme skjer, dvs. ikke skjer, når man finner uregistrerte videogram i svenske kjeder som f.eks. Jula og Clas Ohlson, så er disse selvsagt kjøpt inn hos det svenske morselskapet.
Kanskje vet man ikke om reglene, eller man unnlater å fokusere på dem, eller man bare satser på at det går greit. «Noen skitbillige DVD-er i en kurv ved kassen, hvem bryr seg?» er kanskje tankegangen.
Tilbake til Film & Kinos brev, som ganske riktig peker på at videogram selges til svenske kjeder og som så selges videre i andre land. Det påpekes i brevet at det er distributørens ansvar å påpeke at det svares avgift for videogrammet om det omsettes i Norge. Derfor er en mye mer riktig mottaker av brevet de svenske videogramleverandørenes morselskap (eller de danske – i tilfellet Nordisk Film og Scanbox Vision). Og de svenske forretningskjedene, f.eks. de overnevnte. Og andre som kjøper videogram av f.eks. svenske grossister, som grossisten Play Nöjesdistribution AB. Så vil vi vel tro at nettopp morselskapene får også informasjonsbrevet tilsendt.
Praksisen med nordiske omslag er tillatt og godkjent av Medietilsynet. Det er altså opp til de som importerer varen om de vil følge den særnorske loven. En lov som – må vi anmerke – ikke er særlig populær blant store deler av leverandørene og i Sverige synes man dette avgiftssystemet i beste fall er «merkelig».
Hvis en svensk grossist leverer varer til norske kunder og sier det er betalt avgift på videogrammene, så er det kanskje fordi at de har kjøpt dem fra de norske distributørene inklusive merke. Eller fra det svenske morselskapet, men da er det altså ikke merkeavgift ved salg i Sverige.
Dette kan ifølge kilder i bransjen være tilfellet noen ganger, men definitivt ikke konsekvent fra alle. Alternativt rapporteres hva som selges til Norge, slik enkelte kjeder er redelige nok til å gjøre, via leverandørene. Da er det selskapene som legger til dette på sine rapporter til Film & Kino/ Medietilsynet.
Rent teoretisk kan man også tenke seg at en salgskanal selv registrerer og betaler avgift på et videogram man har kjøpt «avgiftsfritt i Sverige» for videresalg i Norge. Men da skulle det vært egne merker fra Medietilsynet, noe som det ikke er da det ikke er anledning til å parallellrapportere på samme registreringsnr.
Hadde loven ikke blitt endret i 2000, fra prosentvis avgift av hvert videogram innkrevd hos nettopp forhandleren, men til en fastpris per videogram innkrevd av leverandøren, ville situasjonen stilt seg annerledes, og kanskje enklere?
RSS