Kinosjefen som elsker VHS-heltene

DA ØYSTEIN MØTTE BUD: Stjernemøte under Berlin Film Festival i 2004 mellom Bud Spencer og Øystein Simonsen. Foto: Privat

Kino- og kulturhussjef Øystein Simonsen ble oppriktig lei seg da han hørte at filmlegenden Bud Spencer var død. – Han er en av mine store barndomshelter og jeg var så heldig å få møte ham en gang!

Haugesunderen Øystein Simonsen beskriver Bud Spencer – alias italieneren Carlo Pedersoli – som en meget viktig person for ham i oppveksten.

– For meg er han en storhet, så ja, jeg ble oppriktig lei meg da jeg fikk vite at han død. Jeg satt ikke i gråt, men det gikk inn på meg. Folk som har påvirket oss og vært en stor del av populærkulturen og er en referanse i oppveksten gjør at det går inn på oss. Slik som da f.eks. David Bowie døde, forteller Simonsen, som til daglig er sjef for Tysværtunet kulturhus.

Som 32-åring, i 2004, var Simonsen også så heldig at han fikk møte sin helt.

– Jeg var med på Berlin Film Festival. En kjenning av meg er frilansjournalist og han hadde en avtale med Bud Spencer. Kjenningen visste at jeg var enormt fan av Bud og lurte på om jeg ville bli med ham. Vi dro til et veldig fasjonabelt hotell hvor kjendisene bor på under festivalen. En presseansvarlig møtte oss i vestibylen. Jeg hadde festivalbåndet som eneste «bevis». Jeg holdt det opp og ble godkjent. Kompisen forklarte at jeg var fotografen. Da slapp vi inn på et hotellrom. Der satt vi fire-fem personer og snakket med ham i en halvtime. Han var der i forbindelse med en film, hvor han spilte en sjørøver.

– Hvordan var det?

– Han snakket italiensk og en tolk oversatte. Det var mange ting jeg ikke kjente til, og han fortalte dette med at han var med på OL i svømming. Det gikk opp for meg at dette var en fyr som hadde veldig selvinnsikt når det gjaldt sine skuespillerprestasjoner. Han hadde et avslappet forhold til det. Han hadde fått mange tilbud om seriøse roller, som han alltid bevisst hadde takket nei til. Han var veldig hyggelig og trivelig.

– Hva betydde han for deg?

– Det er ikke å overdrive at Bud Spencer var den største barndomsfilmhelten jeg hadde. Det var filmer som var store på VHS og det var mange av de. Vi fikk sett mange, om og om igjen. Det var filmer som var veldig artige for unger. Neveslåsskamper var kjempegøy som liten, og er det vel fortsatt, med mye slapstickhumor og nesten en slags voksenfilm.

– Hadde dere tidlig videospiller hjemme hos familien Simonsen i Haugesund?

– Nei, jeg så alltid VHS hos kamerater og søskenbarn. Vi var sent ute i vår familie. Vi hadde ikke fargefjersyn før 1985. Vi leide filmene og det var mange videobutikker i Haugesund i min barndom, Kiddis og Jappen var to av de.

– Og så var det en byttekultur i VHS-verdenen som var veldig spesiell. Man kunne byttelåne filmer av hverdandre. Dermed fikk vi sett store mengder med film. I den perioden hadde vi ikke penger, så å gå på kino var ikke så ofte det skjedde, men jeg gikk oftere enn andre.

– Var det andre enn Bud som gjorde inntrykk i VHS-epoken?

– Jeg var tidlig ute med skrekkfilm. Evil Dead påvirket meg og gjorde inntrykk. Og nå driver jeg skrekkfilmfestival. (Tysvær Skrekkfest. Årets festival finner sted 28. og 29.10.2016. Red. anm.)

– Hva skjedde med filmene?

– Jeg ga vekk hele VHS-samlingen da jeg flyttet fra Ørsta i 2004 for å drive Tysværtunet.

– Angrer du?

– Ja, nå gjør jeg det! Det plagsomme med VHS er kvaliteten, de ble slitt, så det var den store ulempen. Men jeg angrer på det da det er en sterk nostalgi til VHS. Det er veldig gøy som filminterressert å se nå at at VHS er «in» igjen. Det er trist at mange filmer ikke finnes på annet enn VHS. Det har gått mange gått hus forbi at det er mange filmer som ikke finnes tilgjengelig verken digitalt, på DVD eller BD. De som samler VHS driver en kuratorjobb og ivaretar filmer.

– Film er ofte «kultur» på kino, og «videovold» på video. I alle fall var det gjerne slik det ble oppfattet og beskrevet i visse kretser og kanskje fremdeles. Men du skjemmes ikke av din forkjærlighet for verken stjerner, sjanger eller formater?

– Ikke i det hele tatt. Det er ikke noe å skjemmes over. Min filmskole har vært VHS. Det er det ingen tvil om. Både da jeg var student og da jeg vokste opp var VHS det store. Det var mye kvalietsfilm/smalfilm jeg så på VHS, for første gang. Disse filmene kom ikke på kino. Kubrick og alle Leone så jeg også på VHS. Det er ikke filmer som fantes på kino for meg.De som vokser opp nå og har så stor tilgang skal være glad for det. Folk har aldri brukt mer tid på film enn nå og aldri hatt så mye tilgang. Det er helt utrolig. Mange klassikere, som ikke fantes å se i vår oppvekst, er nå tilgjengelig. Jeg husker hvor spesielt det var da vi fikk tak i sjeldne filmer.

– Samler du fortsatt?

– Jeg kjøper ikke så mye lengre, for det kommer til et punkt når du ikke kan samle mer. Men det hender jeg kjøper filmer og jeg bruker den ene gjenværende videobutikken i Haugesund.

– Hva med Bud Spencer-filmene – har du sett de på DVD?

– Noen. Flere er relansert på DVD, men jeg har ikke sett så mye av de i moderne tid. Det var Bud Spencer og Terence Hill som var greia. Trinity-paret. Spagettiwesternfilmer som holder bra mål.

– Favorittfilmen?

– Sammen er vi Dynamitt! (Altrimenti ci arrabbiamo / Watch Out, We’re Mad fra 1974. Red. anm.)