Vi har sett de første episodene av Netflix’ nye egenproduserte serie, Grace and Frankie, som hadde premiere 8. mai 2015. Her er vår vurdering.
Netflix fortsetter å øke egenprodusert materiale i sin katalog og fra og med 8. mai var hele den første sesongen av familiedramaet Grace and Frankie tilgjengelig.
Kvinnene Grace (Jane Fonda) and Frankie (Lily Tomlin) går en annerledes hverdag i møte da deres ektemenn annonserer at de begge er homofile… og kjærester… i over 20 år… og skal gifte seg.
Tiden som skulle brukes på rekreasjon sammen i en pensjonisttilværelse, blir nå en tid hvor kvinnene må finne ut hvordan de skal leve uten sine eks-menn.
Det gjør ikke saken bedre at deres tidligere ektemenn Robert (Martin Sheen) og Sol (Sam Waterston) har hverandre, mens kvinnene er vidt forskjellige og ikke veldig gode venner.
Den nye situasjonen i deres liv vil allikevel skape en felles grunnmur de kan bygge et nytt vennskap på, et vennskap som ser ut til å gi de ny innsikt i hvem de selv er utenfor et A4-liv i ekteskap.
Bak seriens tilblivelse finner vi navnene Marta Kauffman og Howard J. Morris. Kauffman har blant annet vært med på å bringe suksesserien Friends til livs og har en rekke andre prosjekter bak seg. Morris har blant annet serier som Home Improvement, According to Jim og The Starter Wife på sin CV.
Med andre ord har skaperne en sterk fot i den komiske genren, noe som bringes inn i familiedramaet som er Grace and Frankie.
Vi i VIDEOMAGASINET fikk tilgang til seriens første seks episoder på forhånd. Vårt førsteinntrykk er at serien virker interessant, men annerledes.
Netflix har tidligere siktet seg inn mot et ungt-voksent publikum med serier som blant annet Orange Is The New Black og Daredevil. Med Grace and Frankie utvides segmentet til det mer voksne publikumet.
Grace and Frankie et familidrama med en komisk tone, men serien finner ikke helt fotfestet i dens første episoder. Mens historien i seg selv er fengende, virker både setting og karakterer noe stivt. Dette er noe som går seg til etter hvert og om man ser de første tre episodene vil man sakte, men sikkert få ta del i det morsomme samspillet som er mellom filmens to hovedroller.
Serien er ganske jordnær og ser ikke på seg selv som en talsperson for at homofili er enkelt, lykkelig eller problemfritt i dagens samfunn. Selv i 2015 er det ikke alle som med det første kunne akseptert sine nærmeste komme ut av skapet. Samtidig åpner serien for at man takler det allikevel. Man snakker om det og finner sakte, men sikkert en middelvei som fungerer. Serien har dermed en vinkling som kanskje er lettere å relatere til for mange, enn at det skal være en blind aksept uten spørsmål.
Det hjelper godt at serien bæres av gode skuespillere som alle bærer hver sin unike karakter. Jane Fonda spiller overklassekvinnen som alltid har vært ressurssterk og nå må takle en verden og sosial tilværelse hun ikke er vant med. Lily Tomlin er en mer fritenkende kvinne som ikke er vant med buksedresser eller en rigid matplan. Hun lever livet og er nærmest det store motstykket til rollefiguren som Fonda spiller. To ekstremt erfarne skuespillerinner skaper en god kjemi de imellom og blir seriens midtpunkt gjennom den første halvdel av sesongen.
Mennene i serien er også et godt casting-valg. Det er uvant å se Martin Sheen i en slik rolle, men han gjør jobben godt. Han er en gammeldags forretningsmann og er vant til å være mannen i forholdet. Denne rollefiguren er også vant med å være mannen i det nye forholdet, samtidig som det er en ny relasjon å forholde seg til hvor begge er menn. Balansegangen her er tidvis veldig komisk i måten de to forsøker å finne sin ut-av-skapet identitet under samme tak. Sam Waterston spiller den mer feminine halvdelen av det nye paret. Han skaper mye mer drama enn sin motpart og er mer høylytt. Han krever sin plass og sin tid hos sin kjæreste og tar ikke nei til svar. Dette høres kanskje veldig stereotypisk ut, men hans rollefigur speiles i hans tidligere forhold med karakteren Frankie. På denne måten passer hans væremåte fint inn i sin egen karakter uten å kun bli nok en stereotypi.
Alt i alt er førsteinntrykket av Grace and Frankie positivt, men det hviler en tvil om at den antagelig ikke vil fenge mange. En fordel er seriens episoder som er lagt opp til samme lengde som vanligvis signaliserer situasjonskomedie, samt at alle episodene gjøres tilgjengelig med en gang. Dette kan føre med en effekt av at man fortsetter å se på om man først starter. For om man gir serien en sjanse er det mange snedige og humoristiske øyeblikk i vente, samt en interessant karakterutvikling spesielt hos filmens damer.
Som med alle serier anbefaler jeg at man ser de tre første episodene før man tar en beslutning på om dette er noe man ønsker å se på eller ikke. Jeg tror det mer voksne publikum vil sette pris på denne serien, antagelig fordi den er komisk på en litt smart måte.
RSS