Anmeldelse: Turning Red (Rød)

Med Turning Red (Rød) gir Pixar oss enda en fantastisk film som kan nytes blant mye av det andre spennende i biblioteket til Disney+.

Rød handler om jenta Mei Lee som prøver å være den beste jenta for sine foreldrene. Dette kommer ofte i veien for den hun egentlig har lyst til å være, enten for seg selv eller sine venner. Dette er veldig relaterbart i dag, kanskje enda mer nå enn før i vårt stadig mer multikulturelle samfunn.

En dag får Mei Lee evnen til å forvandle seg til en rød panda hvis hun blir enten altfor glad, sint eller lei seg. Dette er briljant metafor for det å komme i puberteten og hvordan mange kan oppleve det, om ikke bokstavelig så kan det føles slik. Det er nye ting å vende seg til og noe som du kanskje likte å gjøre mye av før, kan du kanskje ikke gjøre etter puberteten og omvendt. Det er en tid for å finne ut hvem man faktisk er og stå for det. Starten på narrativet kan være noe masete, men det aspektet går over etter 10-15 min inn.

Den røde pandaen står også for flere av filmens beste morsomme øyeblikk. Ofte ser vi det på hvordan Mei Lee eller andre reagerer, gjerne på uforventet vis. En av mine favoritter er når hun skal klatre opp en branntrapp som selvfølgelig løsner fra veggen når Mei Lee holder seg fast i den som en rød panda.

Animasjonen i dette fargesprakende eventyr er fortryllende. Det er kanskje ikke overraskende siden dette er Pixar, et av de ledende studioene innenfor animasjon. Samtidig har denne mye sjarm i alle sine sterke farger og kule karaktermodeller som også er lette å kjenne igjen på lang avstand.

Filmen er hovedsakelig i bylandskap, men den får det til å se ekstremt vakkert ut i visse scener. I andre scener er det mat som står i fokus og den maten ser så ekte ut og så god ut at jeg skulle ønske det var i min munn. Filmen er også dypt inspirert av anime, japanske animasjonsserier, med mange gode trekk som anime-entusiaster vil kjenne igjen fort.

Jeg hadde elsket å få sett denne på kino, spesielt siden den ser veldig ut som den er laget for kino.

Men med korona og at Disney muligens har mindre respekt for Pixar enn før, og at Disney nå har sin egen strømmetjeneste, ble visst ikke det mulig.

Innimellom er det visse deler av filmen som ikke er like godt gjennomført. Jeg har skrytt av animasjonen, men noe av den er rett og slett ikke like velpolert som resten. Det er også noen karakterer som fra utseende å bedømme ser ut som de er tatt ut fra en helt annen film. De ser mer ut som karakterer fra en Barbie-film enn noe Pixar ville laget.

Men mye av dette kan nok ha med å gjøre at korona har tvunget flere til å jobbe hjemmefra med vanskeligheter de ikke er helt vant med. På den måten er det lett å overse visse feil når alt annet ser så bra ut fra før.

Når det gjelder karakterene er de veldig forskjellige fra hverandre. Mei Lee, er en spennende karakter både som panda og menneske. Rosalie Chiang kommuniserer Mei Lee’s følelser helt strålende. Mei Lees uskyldighet, blandet med alt tenåringskaoset og hvordan hun vokser gjør henne til en person som det er vanskelig å ikke bli glad i. Det trillet noen tårer mot slutten for å si det sånn ja.

Moren til Mei Lee er Ming, som blir spilt glimrende av Sandra Oh. Hun er meget dedikert til sin datter, men kanskje ikke alltid på den beste måten for Mei Lee. Dette er noe vi kan kjenne igjen i mange foreldres hverdag, men det blir fortsatt portrettet på en måte som gjør det interessant.

Hun har nok et mer lukket syn på livet til Mei og hvordan det burde være i begynnelsen. Men gradvis lærer vi mer om både hvem Mei er og hvem Ming var før og nå. Dette gjorde hennes karakterreise meget fengslende.

Så kommer vi til Mei Lees trofaste venniner Miriam, Priya og Abby. De er filmens sanne representant for hvor viktig det er å ha venner i ditt liv. Alle trenger noen å støtte seg på her i livet og noen ganger er det rett og slett ikke bare nok med mamma og pappa, spesielt i disse tider. Hver av dem utstråler nettopp dette, både i stemmeskuespill og i hvordan karakteren er skrevet.

Jeg liker veldig godt hvor mye energi Abby har og hvor uinteressert Priya alltid høres ut, enda hun er helt med. Men min favoritt er nok Miriam, hun er den mest trofaste av dem og er villig til å gjøre alt for støtte sine venner. Hun er bare en så god venn.

Noe av det som binder Mei Lee og venninnene hennes sammen er deres forelskelse i det fiksjonelle guttebandet 4*Town. Sangene deres som originalt er laget av Finneas O’Connell og selveste Billie Eilish, setter et stort merke i filmen. Jeg merker at selvom dette ikke egentlig er min type musikk så er det fortsatt gode sanger med bra tekst som går inn på kjerneverdiene i filmen.

Bakgrunnsmusikken derimot er laget av svenske Ludwig Göransson som tidligere har laget musikk til både Star Wars-seriene The Mandalorian, The Book of Boba Fett, Marvel-filmen Black Panther og masse mer. Med hans første Pixar-film fortsetter han å gi musikk som passer til både stemningen i scenene samtidig som han gir det noe ekstra magisk ved seg, spesielt mot slutten. Hans musikk komplementerer også 4*Town-sangene ekstremt godt.

Pixar har jammen meg slått til stort med Rød! Jeg skulle nok gjerne ha likt å få sett dette på kino, men godt at den ihvertfall kom ut. Forhåpentligvis blir den ikke like lett glemt som mye av det andre på Disney+.