– Alle over 25 år har en videobutikk de var glad i. Hvis biblioteker eller bokhandler hadde forsvunnet i samme tempo som videobutikkene, ville reaksjonen vært annerledes.
Det sier Marius Øfsti, filmviter og universitetslektor ved Universitetet i Oslo, i et større intervju med Klassekampen.
Under tittelen «Videosjappa forsvinner» forteller venstresidens avis den triste historien om alle videobutikkene som nå er borte.
Dette er en fortelling om en bransje som har eksistert siden slutten av 70-tallet og som ble enorm på 80-tallet, for igjen å bli enda større fra 2002 og utover 2000-tallet. Men etter at både lovlige og ulovlige streamingtjenester og fildeling bredte om seg, er det nå bare et titalls butikker igjen av den «gamle skolen».
– Når den siste stenger, mister vi et stort utvalg film og en viktig kulturinstitusjon, sier Marius Øfsti i intervjuet.
Han beskriver videobutikkene som 1980- og 90-tallets kanskje aller viktigste kulturinstitusjon.
Øfsti driver Twitter-kontoen Videodager hvor han dykker ned i tekstarkivene til tidligere spesialfagblader som Videoforhandleren, og ganske sikkert kommer han etterhvert også frem til Release (som undertegnede drev frem til 2012.)
Han jobber nå med en bok om videobransjens historie. Øfsti sier til Klassekampen at bransjen aldri har fått den «kred» de fortjente.
– De sto for en vanvittig bredde, uansett hva man måtte mene om kvaliteten på innholdet. City Video på Steinkjer hadde 3.000 titler. Riwa Heimdal, den siste butikken i Trondheim, har 12.000 filmer. Sist jeg sjekket, hadde norsk Netflix 2.500. De største videobutikkene hadde et utvalg som ingen digitale tjenester per i dag kan måle seg med.
RSS