VOD-anmeldelse: Nightingale

Nightingale er en fascinerende audiovisuell opplevelse med en sterk historie som bæres av kun én skuespiller, David Oyelowo.

Nightingale er en film som viser den indre kamp hos krigsveteranen Peter, som lider av posttraumatisk stresslidelse – blant annet. Filmen bæres av en eneste en skuespiller i en fascinerende audiovisuell komposisjon.

29. mai 2015 er lanseringsdatoen på filmen Nightingale (2014), eksklusivt på HBO Nordic.

Dette er en unik film som ble avslått av en hel rekke filmfestivaler på grunn av dens lite appellerende budskap. Plan B Entertainmens Dede Gardner fikk se filmen da hun jobbet sammen med David Oyelowo på filmen Selma (Ava DuVernay, 2014) og hun viste den så til Brad Pitt. Det var en enighet om at dette var en film de måtte jobbe med og ble deretter en aktiv partner i forhold til distribusjon og promotering av denne filmen.

Filmen innledes med en mannsstemme som forteller til oss hvordan han har hatt problemer med å bo sammen med sin mor. Til tross for at han, etter egen mening bidrar til husholdningen, får han aldri lov til å gjøre det han selv ønsker. Dette skaper en enorm frustrasjon og han sier så: «That’s when I snapped». Han fortsetter videre med å fortelle at han ikke kan publisere dette og vi blir klar over at han lager video for publisering på nett. Vi vet heller ikke med sikkerhet hva han har gjort, men vi har en anelse.

Filmens innledende sekvens forteller mye og lite på en og samme gang. Deretter klippes det til en helt annen situasjon hvor filmens hovedperson Peter drar på jobb. Han roper til moren at han drar, men ingen svarer. Er hun ikke død? Er hun kanskje bare skadet, eller låst inn på rommet? Dette er noe av det første vi stiller spørsmålstegn ved den innledende historien, og flere skal det bli.

Filmen bæres ene og alene av David Oyelowo i rollen som Peter Snoweden. Det er ingen andre karakter, dog han snakker ofte i telefonen med søsteren, morens venninner eller andre som begynner å savne morens tilstedeværelse på for eksempel bridge-kvelden. Er det ingen andre å snakke med snakker han også en del med seg selv. Med andre ord skal én skuespiller gjøre en personlig og dramatisk film interessant. Oyelowo klarer dette med stor suksess.

Oyelowo er opprinnelig fra Englad og har en rekke filmer på CV-en som blant annet: Rise Of The Planet Of The Apes (2011), Middle of Nowhere (2012), Lincoln (2012) og Selma (2014). I sin rolle som Martin Luther King Jr. i den sistnevnte filmen fikk Oyelowo en Golden Globe for beste skuespiller i et drama, samt en rekke andre priser og nominasjoner.

Etter en så profilert rolle som Martin Luther King Jr. kan man spørre seg hvorfor takke ja til en så annerledes film som Nightingale. Til Deadline sier Oyelowo at han har lest en hel rekke manuskripter og ofte går det kjente scenarioer igjen. Da han fikk lese Nightingale følte han at det var noe nytt og noe fengende ved den. Han var sikker på at det ville fungere som en film fordi gjennomlesingen nærmest gikk av seg selv i forrykende fart. Oyelowo ble fenget av det ukjente og det eksperimentelle ved en karakter han til tider likte, til tider ikke likte, forstod noen ganger og ikke forstod noe av på andre tidspunkter.

Det er mulig det er viljen til å la seg leve inn i en rolle som Peter Snowden som har gjort at Oyelowo klarer å bære en slik tøff karakter. Peter Snowden er en krigsveteran som i en tid har bodd hos sin mor. Han har en jobb på et supermarked i sammen med en rekke andre han anser som ubrukelige og har liten ære i jobben selv. Ved filmens start har vi allerede nådd filmens «point of no return». Vi skal ikke se en oppbygging til vendepunktet, vi skal i løpet av 90 minutter se effekten av vendepunktet. Problemene til Peter er allikevel av en mer indre konflikt. Han er en seksuelt undertrykt mann som lider av PTSD (posttraumatisk stresslidelse) og agorafobi (frykt for åpne plasser eller sosiale situasjoner med mange mennesker til stede).

Peter er alt annet enn lykkelig. Den siste gangen han kan huske å ha vært lykkelig var i hæren. Det var her han møtte sin beste venn, Edward. Peter forlot hæren, men Edward vervet seg på nytt og med dette gled de to fra hverandre – helt til et tilfeldig møte på biblioteket. Det har aldri vært mulig for Peter å bringe Edward til sitt hjem og Edwards kone har vært en stor hindring for at de kan ha vært sammen i Edwards hjem. Nå som Peter har fått sin mor ut av veien, åpner muligheten seg for å invitere Edward på en middag. Denne middagen blir et essensielt punkt filmen bygger seg opp imot.

Middagen må være perfekt, koste hva det koste vil. Huset skal pusses opp og tilpasses Edward og det han liker etter beste evne. På samme tid må andre overbevises om at Peters mor lever i beste velgående. Gjennom et utrolig godt valg av kameraføring, utsnitt og ikke minst hjemmevideo-klipp får vi som tilskuer innblikk i Peters skiftende psyke, hans forsøk på å holde fast på at ingen ting har hendt, hans fortsettende hatske oppførsel mot sin mor og hans bekymringsløse og konsekvensløse handlinger, kun styrt av hans forstyrrede ego. Gang etter gang hører vi Peter si at han «ikke bryr seg lenger», og vi blir sittende igjen å lure på hva som kommer til å skje på denne middagen. Kommer Edward til å komme, har han i det hele tatt sagt han kommer eller har de i det hele tatt snakket sammen? Lite hjelper det at Peter ofte snakker mot og til et tredelt sminke-speil. Speilet viser hele tiden splittelsen i Peters psyke og et nærmest perfekt utsnitt mot slutten av filmen viser bakhode til den ekte Peter, som kikker inn i tre ansikter som kikker tilbake på ham.

Filmens regissør Elliot Lester og skribent Frederick Mench har skapt en fantastisk fortelling som hele tiden holder en rekke informasjon tilbake. Gjennom manuskriptet til Mensch etterlates det mange spørsmål relatert til filmen, men det er også spørsmål man på ingen måte har behov for å få svar på. Å etterlate spørsmål i en film er ikke vanlig, men i et personlig drama som dette tilfører spørsmålene i økende grad et mysterie om filmens hovedperson. Noen av disse spørsmålene er blant annet: var Peter og Edward mer enn bare venner? Har Peter snakket med Edward? Hva er sant og hva er kun et element av psyken til Peter?

Ved at filmen holder tilbake informasjon er det desto viktigere at det audiovisuelle sitter gjennom regien til Elliot Lester. Som tilskuer får vi først og fremst aldri se noe annet enn klipp innenifra huset, med unntak av få klipp fra bakgården. Klippene som Peter lager og legger ut på internett er tett på karakteren og skaper en veldig tett og intim sone med filmens hovedperson. Også andre klipp i filmen er ofte tett på Peter. Huset er i seg selv lite og det føles tildeles anstrengt å være så nær en person som ofte utagerer på grunn av bagateller. Denne intimiteten trekker tilskuernes oppmerksomhet hele tiden mot Peter og hans indre karakterutvikling. Filmen griper rett og slett tak og nekter å gi slipp før den er ferdig. Det visuelle støttes opp av dystre og tyngende auditive toner. Det visuelle som i seg selv oppfattes relativt klaustrofobisk blir veldig tungt å se på når det akkompagneres av filmens musikalske elementer.

Nightingale er en film som fokuserer på én enkelt person i en isolert tilværelse i den virkelige verden, men som deltar i den enorme verden som er sosiale medier. Om en mann som både stenger seg inne og utleverer seg for alle på en og samme tid. Det er en film som fascinerer i sin fortelling og i sine audiovisuelle virkemidler og ikke minst en film som viser det enorme og solide talentet, samt vågalheten som David Oyelowo innehar.