Anmeldelse: American Sniper

Bradley Cooper spiller snikskytterlegenden Chris Kyle i Clint Eastwoods krigsdrama fra Irak. American Sniper fikk terningkast seks av KINOMAGASINETs anmelder Erik Martenson.

Clint Eastwood er kjent for solid håndverk både foran og bak kamera, og da er det ikke så rart at man har skyhøye forventninger til American Sniper.

For når man lager krigsfilm, enten det er Den annen verdenskrig, Vietnamkrigen eller – nærmere vår tid – krigen i Irak etter 9/11, finnes det mange feller å gå i.

Hollywood er ikke akkurat kjent for å behandle krig og våpen med realisme; få filmskapere greier å gå den smale stien mellom realisme og spekulativ voldsforherligelse. Med American Sniper har Clint Eastwood balansert på line mellom de to, og det med bind for øynene og baklengs. Filmen innfrir så til de grader!

Hemmeligheten akkurat der ligger i hvordan man porsjonerer ut godsakene. Filmen åpner med en tung stridsvogn som rumler gjennom en smal gate i Irak. Bak følger infanteriet. De har fått ordre om å gjennomsøke hus for hus til de finner terroristene. De som har vært i militæret og trent for dette, som undertegnede, vet at det er noe av det farligste man gjør som soldat. På et hustak hundre meter unna ligger Chris Kyle med sin skarpskytterrifle. Hans jobb er å sikre soldatene på bakken. En kvinne og et barn kommer ut av et hus rett foran kolonnen. Hun bærer en granat som hun gir til den lille gutten. Han løper mot stridsvognen og soldatene med granaten. Chris Kyle ser det hele gjennom kikkertsiktet og må ta et brutalt valg. Vi hører skuddet, men vet ikke om gutten ble skutt. Filmen er allerede i en annen scene. Smellet bringer oss til Chris’ barndom. Han er med faren på jakt og har akkurat felt sin første hjort. Faren er stolt, men skjeller ut sønnen når han slipper riflen ned på bakken. Vi ser gutten vokse opp med en streng, men rettferdig far, og sønnens yrkesvalg som bringer ham helt opp til det punktet der han går inn på et rekrutteringskontor og sier han vil tjene fedrelandet.

Allerede etter den første overgangen, da det første skuddet ble avfyrt, skjønte jeg at dette kom til å bli en god filmopplevelse. Eastwood mestrer fortellerkunsten og det filmtekniske like godt som den navnløse pistolmannen i westernfilmene som gjorde ham berømt som skuespiller. Overgangene er sømløse og føles naturlige, og han kaster ikke bort en eneste sjanse til å bruke kameravinkler til sitt ytterste potensial. Et pansret personellkjøretøy dundrer forbi med brølende motor, og kameraet er i froskeperspektiv. En drone flyr høyt over krigsmakten på bakken, og perspektivet tilhører en fugl. Når kameraet panorerer, er det med riktig hastighet og optimal vinkel. Ikke noe overdreven bruk av håndholdt kamera heller. Her skapes spenning og innlevelse av den gode historien og måten den vokser frem på, ikke av billige effekter og oppbrukte klisjeer.

Eastwood dveler akkurat lenge nok på de viktige tingene. Rytmen er som filmens hjerteslag. Det finnes ingen eksakt vitenskap for hvor lenge en scene skal vare, en kunstner må vite dette instinktivt. Chris Kyles oppvekst, den obligatoriske boot camp-sekvensen hvor menn brytes ned før de kan bygges opp igjen, opptakten til krigen, de første skuddene, den første trefningen; Eastwood har dette i blodet, det er sikkert som banken. Filmen blir ikke kjedelig et eneste sekund. All ære også til de som har klippet sammen filmen.

Musikken som setter stemning i filmen, får aldri helt spille hovedrollen. Jeg la ærlig talt ikke mye merke til den før trommeslagerne utagerte seg i en av kampsekvensene uti filmen. Så subtilt var lydsporet, samtidig som skuespillernes stemmer alltid var klare og tydelige. Chris Kyles slepende Texas-dialekt leder oss gjennom det hele, bare én av mange detaljer som skuespiller Bradley Cooper perfeksjonerte før innspillingen. Ikke bare la han på seg rundt tjue kilo muskler og skikkelig skjegg, men han trente skyting og våpenføring sammen med Kevin Lacz, en Navy SEAL som hadde tjenestegjort sammen med Kyle. Bradley Cooper ønsket å vise familie og venner av Kyle den respekten de fortjente, ved å ligne mest mulig på den virkelige Legenden – som Kyle ble kalt.

Og det klarte han. Filmen ble nominert til Oscar for Beste film, og Bradley Cooper for Beste hovedrolle. Jeg håper Cooper vinner, spesielt etter å ha vært vitne til det blikket han bærer gjennom filmen, det forpinte, gråblå blikket som gjenspeiler den kampen han gjennomgår innvendig, der krigsdemonen truer med å forvandle ham til et monster, en einherjer som aldri igjen kan vandre fritt blant vanlige mennesker, også kjent som PTSD – Post Traumatic Stress Disorder.

Mange soldater kom hjem i kister, andre kom aldri hjem.

Takk til Aurora kino Fokus for presseadgang.