Anmeldelse: Lady and the Tramp (Disney+)

Lady og Landstrykeren ble første gang utgitt i 1955. Den originale var aldri min personlige favoritt, men den hadde både da og nå sin sjarm. Denne sjarmen holder ikke helt i Disneys nyinnspilling av klassikeren, men den er likevel verd å se.

Problemet som flere av nyinnspillingene ofte støter på er at de originale Disney-klassikerne var ren magi for mange av oss.

Derfor er det viktig å ikke la nostalgien totalt overskygge de nye adapsjonene. Disney har laget flere gode av disse. Personlig likte jeg blant annet både Aladdin og Løvenes konge, begge fra 2019.

Historien er enkel, og den er ganske lik den vi kjenner fra før. Lady bor komfortabelt med sin overklassefamilie og har alt hun måtte ønske seg. Så skal eierne til Lady få en menneskebaby.

Dette fører til at Lady får mindre oppmerksomhet enn før og mistolker familiens omsorg og følelser for henne. Hun ender på gata og en romanse mellom overklasse og den hjemløse oppstår. Du kjenner historien.

Stemmene fungerer bra. Her hører vi blant annet Tessa Thompson som Lady, Justin Theroux som Landstrykeren og Sam Elliot som nabohunden Trusty.

Grafikken føles ikke direkte imponerende ved første øyekast. Allikevel er hundene søte og likandes. Det tar ikke lang tid før jeg kjøper utseende til filmen og dyra.

Det er en fargerik og fin familiefilm som du med god samvittighet kan se med hele familien. Jeg så filmen med engelsk tale, men jeg ser at den også skal slippes med norske stemmer. Og jeg kommer ganske sikkert til å se den igjen med norsk tale. La vintermørke komme og kos deg med denne klassikeren i sin nye dataanimerte form.

Vises eksklusivt kun hos Disney+ fra 20. november 2020.